onsdag, april 15, 2009

Verdidebatt

Ja, da har jeg blitt blogger på www.verdidebatt.no også, en nettside som ble lansert kl 12 i dag! Adressen er www.verdidebatt.no/minchley/ Jeg ble spurt om å være med, men alle som vil kan bare melde seg inn som bloggere (bli med da vel!). Meningen er å skape debatt så vidt jeg forstår, så det kan jo bli interessant... ; ) Hittil har jeg litt med vilje unngått politiske/samfunnsengasjerte innlegg, fordi jeg har vært usikker på hvor stas det ville være å "stikke hodet fram" rett og slett. Vi får se hvor "skarp" jeg føler for å være etterhvert...hehehe.
Her er kopi av det første innlegget mitt på verdidebatt.no:

Vil du ikke så skal du (marsjere i takt)

Ja, jeg kan like godt innrømme det først som sist: Jeg blir en smule rebelsk når noen påtvinger meg å danse etter en pipe jeg ikke ønsker å svinge meg etter. Kanskje dreier det seg om noe jeg egentlig ikke var så opptatt av i utgangspunktet, men så blir valgmulighetene mine plutselig redusert til ett eneste valg. DA får jeg straks fryktelig lyst på ett av de alternativene som er borte-vekk!

Med jevne mellomrom, varierende med hvem som eier makten i dette land, trues de private skolene med nedleggelse. Med dårlig skjult forakt for alt og alle som går i mot den politisk korrekte strømmen, brukes ord som “toleranse”, “likeverd” og “menneskerettigheter” som maktord. Hvis man er listig og slu og slår de rette folkene til rett tid i hodet, glemmer jo alle hva virkelig toleranse i et samfunn er.

Min datter skal begynne på skolen til høsten, selv om hun bare såvidt er 5 ½ år innen august (det er altfor tidlig synes jeg, men det er en annen sak). I den forbindelse måtte vi velge hvor vi tror hun kommer til å få det best. Ja, vi har et kristent livssyn, men var det viktig at hun (også) fikk lære om Noahs Ark på skolen eller ei? Vi tenkte fram og tilbake. Tenkte litt på hvordan personligheten hennes er, hva slags utfordringer, styrker og trekk hun har. Vi tenkte også litt på hvordan det var for oss å gå på offentlig skole med våre upopulære og antikverte holdninger og verdier i ranselen.

På hvilken arena ville vår dyrebare øyensten få det best?

Vi valgte til slutt en kristen friskole, med fjorten elevplasser i første klasse, fast kontaktlærer de første fire årene, og med det som oppelves som en genuin interesse i enkeltindividet. Rett og slett fordi vi tror VÅR datter får det best der.

Jammen er det fint at samfunnet er raust nok og stort nok for oss som fremdeles klynger oss til den siste lille rest av vår kristne kulturarv. Staten betaler en del av skolepengene slik at vi har råd til å sende den (bitte)lille Prinsessen dit vi mener hun får det best, og slikt sett får vi et lite nikk i allefall.

Jeg ser at det aller beste nok hadde vært om alle kunne gå i fred og fordragelighet på samme skole, men dette alternativet oppleves alt annet enn tolerant. Å mene at det finnes én vei til Gud er for eksempel et helt uaktuelt standpunkt, sett med maktens og majoritetens øyne. I min egen skoleoppvekst følte jeg meg definitivt som del av en minoritet, og jeg fant fort ut at det lønner seg å holde kjeft om det man egentlig synes, med mindre man er klar for en fight.

Ville vi gi vår datter plass til å gro seg sterk før hun må teste ryggraden sin? Eller var dette ikke nødvendig? Er systemtenkning, gruppetenkning, gruppepress i det hele tatt temaer i barneskolen?

Man kan diskutere dette fram og tilbake, og det finnes gode argumenter for både det ene og det andre alternativet. Ideologi, religion, livssyn, prinsipper opp i mente. Men vår datter skal ikke måtte ofres på teorienes og intellektets alter. Til syvende og sist veide vårt barn tyngst på vektskålen.

I vårt tilfelle, med et ganske uapetittelig offentlig alternativ (enorm skole, lite ressurser), og med en ganske liten og engstelig skolejente in spe (som ikke liker store forsamlinger av skremmende ukjente), ville den kristne friskolen være det beste.

-Jeg forbeholder meg nemlig retten til å bestemme hva som er best for MITT barn, jeg ønsker alternativer å velge mellom, og jeg reagerer absolutt på en barnslig måte når jeg blir befalt hva jeg skal mene, synes, tenke og velge:

Jeg ser for meg en streng, upersonlig og uinteressert (i meg) rektor med en stor, viftende pekefinger laaangt der oppe. Jeg har blitt kalt inn til hennes kontor fordi jeg har danset sidelengs med litt alternative, viftende armbevegelser i stedet for å marsjere akkurat som de andre i toget gjør. Jeg tenker at hun kanskje har lagt merke til hvor kreativ jeg har vært, men er også åpen for at jeg kan justere meg noe. Hvis argumentene er gode, vel og merke.

“Her på denne skolen gjør vi sånn som alle andre gjør. Slutt å veive med armene og gå i veien for de andre og dermed basta!” sier hun harmdirrende.

Jeg innser med ett at det ikke er rom for meg på denne skolen allikevel. Ingen setter pris på min annerledeshet, de vil bare at jeg skal skjerpe meg og bli som dem. Jeg kjenner at jeg blir sint, og knytter nevene. Jeg ser trassig en annen vei, vil ikke møte det sure og dømmende blikket. Jeg tramper hissig i gulvet, folder armene demonstrativt og sier “NEI! Jeg vil ikke gå i takt med de andre! Du kan´ke tvinge meg, og jeg gjør som jeg vil!”

–Selv om jeg i utgangspunktet kunne vært åpen for dialog.

4 kommentarer:

Susanne sa...

Flott innlegg!!!
Det er vanskelig å veie for og imot i ditt tilfelle, men det viktige er å ha muligheten til å velge!
Men er klart at denne valgfriheten også koster noe. Den åpner vel lit mer for ekstreme tilfeller av skoler som de fleste ikk ville like, så det er jo flere måter å se det på.
Men godt innlegg!

mi-rachel sa...

så kjekt å lese innlegget ditt.
vi har en datter på en kristen friskole og til høsten begynner sønnen vår også på denne skolen. jeg er bare så utrolig takknemlig for at slike skoler finnes..slik at foreldrene kan velge det som er best for sitt barn. vi opplever at barna blir utrolig godt sett på denne skolen og de blir ivartatt som hele mennesker (med alle evner,talenter og ulike sider de har). og veldig bra faglig oppfølging. så dere har sannsynligvis mye bra å se fram til!! :)

Anonym sa...

Veldig fint innlegg- og det er lett å forstå mammatankene. Jeg støtter slike mammaer veldig. Jeg har også gutten min på en kristen privatskole.
Jeg vil bare komme med et lite 'men' likevel, og det ikke for å være negativ..bare realistisk.
Det dumme med slike små skoler, er at det er færre valgmuligheter i forhold til vennskap. Jeg er både mamma og lærer,og ser dette hele tiden. Mange som sender barna sine til 'våre' skoler gjør det jo fordi de vil gi ungene sine det tryggeste som finnes- og i det, tenker vi voksne ofte ei lita skole. Trygt og godt.
Men med at vi sender ungene våre dit, tar vi fra dem mange potensielle bestevenner (på mange andre skoler er det jo flere paralleller og større klasser.)
I tillegg er disse skolene ofte ikke 'lokalskolene' til barna våre, derfor tar vi også fra dem det sosiale i 'gata.' Gutten min er bare 1.klassing ennå, men han sier det rett som det er- at han ikke kjenner de andre som er like gamle som ham her, at han ikke blir bedt på samme bursdager osv. Så det krever veldig bevisste foreldre. Skal barnet mitt gå på fritidsaktiviteter sammen med klassekameratene? (for det er jo viktig,) eller nabobarna? (for det er like viktig.)
Dette er det såreste for foreldrene til ungene i min klasse, at de har frarøvet dem nærmiljøet. Og jeg er enig med dem. Jeg tenker mye på dette, er det vår tro- eller barnets sosiale liv som er det viktigste?

Jeg vet ikke...men selv om vårt valg var veldig bevisst- så ser jeg at gutten vår òg taper på det, selv om han har gode skoledager.

mie sa...

Susanne: Ja, det er muligheten til å velge jeg er opptatt av! Jeg tror et demokratisk samfunn er nødt til å være åpne for ekstremtilfeller, så får man heller gå inn og gjøre noe med disse enkelttilfellene...

mi-rachel: Jeg får inntrykk av at det er sånn ja, at barna blir sett. Det er jo en enorm fordel!

Anonym: Tusen takk for langt og engasjert innlegg! Jeg skjønner akkurat hva du mener, og vi har tenkt på dette. Skolen har også snakket om det, både da vi først kom til samtale og på innskrivningen. De snakket om at foreldrene må være åpne for å kjøre barna litt hit og dit, siden alle bor spredt. Vi bor faktisk veldig nær skolen, den er til og med nærmere oss enn den skolen hun egentlig skulle gått på! Men de andre bor jo ikke her. Det ble en oppveining fram og tilbake, og vi fant ut at da får vi heller gjøre en ekstra innsats ifht venner og det sosiale.

 
Blogglisten