tirsdag, mai 26, 2009

Mamma

Mamma med Elissa. Hennes store drøm om å bli bestemor hadde gått i oppfyllelse.


Denne dagen skulle vært feiret med brask og bram. Jeg skulle ha begynt med å ringe til TelefonDronningen og sagt “Gratulerer så hjerteligst med 60-årsdagen”, med en tilgjort høytidelig stemme. Mamma hadde hørt smilet bak ordene, og hadde umiddelbart falt inn i rollen: “Jo hjerrrtelig takk du, det var da så altfor meget”.

Mamma. TelefonDronningen. Kanskje hadde jeg etterhvert tilegnet meg evnen å ikke svare når hun ringte ubeleilig? Jeg rakk visst ikke å bli såpass gjennomtenkt før det var for sent å sette visse grenser.

Mamma var også GaveDronningen. Hun elsket både å gi og å få gaver, og for å si det sånn: Jeg vet at denne dagen skulle vært feiret skikkelig, ellers hadde hun blitt ordentlig skuffet!

På denne store dagen ser jeg for meg at jeg skulle ha holdt en tale. Jeg skulle ha brukt mine mest gjennomtenkte ord for å male et verbalt bilde av hvem hun var for meg. Det eneste jeg lurer på er om jeg nå, etter at hun ikke er her for å høre det mer, har blitt flinkere til å se hva hun egentlig betydde for meg? Hvem hun virkelig var?

Kanskje må noe bli avsluttet før man ser helheten?

Jeg tror i allefall at jeg nå legger mer merke til hva hun ga meg, hvilken rolle hun spilte i familiens liv. Nå som det mangler fra virkeligheten.

-Kanskje hadde jeg ikke vært i stand til å si de tingene jeg nå ser for meg at jeg ville ha sagt, hvis hun hadde fortsatt å være her?

Kanskje stemmer den forslitte frasen om at man ikke vet hva man har før man mister det. Og kanskje, bare kanskje, har jeg på et vis fått muligheten til å dra nytte av denne premature innsikten om Hvem Mamma Virkelig Var.
Jeg tror jeg er en bedre mamma selv, nå som jeg ser glassklart hva jeg selv savner. Og jeg setter pris på dem rundt meg på en annerledes måte merker jeg.
Dette er noe av arven etter en mamma som satte familien først i livet sitt.


Kjære mamma; Telefon- og GaveDronningen!

Her kommer en liten hyllest til deg, som jeg, i min begrensede menneskelige kapasitet, håper du hører og har glede av.

Du skulle gjerne fått allverdens gaver av meg på denne store dagen. Hvis jeg hadde fått låne deg bare for i dag skulle jeg faktisk brukt alle pengene mine på gaver, selv om det sikkert hadde vært absurd og unødvendig – du kunne jo ikke tatt dem med deg tilbake til himmelen! Praktisk som du var her i livet hadde du nok spurt om jeg hadde tatt vare på kvitteringene, slik at jeg ikke behøvde å sitte med huset fullt av damer-på-seksti-artifakter. –Du hadde deretter raskt forsikret om at du satte SÅÅÅ stor pris på gavene altså, det var ikke dét, og at hvis du hadde kunnet så hadde du tatt dem med deg hjem til himmelen.

Du hadde deretter gitt meg en lang klem og nesten klemt livsgnisten ut av meg, selv om du visste at jeg av og til synes fysiske kjærtegn kan være litt unødvendige i store kvanta, fordi du syntes du fortjente en klem.

Du hadde samtidig hvisket “du er alltid så flink til å velge ut gaver du”, akkurat som du sa den siste bursdagen din, da jeg kom på Rikshospitalet med brosjen med fargede steiner i.

Du skal vite at jeg sier akkurat sånne ting til barna mine jeg også. Uten at jeg tenker over det engang. Jeg sier det fordi det er sannheter, men også fordi jeg ønsker å påpeke for dem og løfte fram de tingene de er gode på. Og jeg elsker å se hvordan de liksom vokser en centimeter eller to og hvordan små smil kruser seg i munnvikene . Elissa og Sam er enda så små at de uten blygsel svarer “Ja, jeg er faktisk veldig flink til det!”, og Sam blir ofte litt sky og flau og blafrer med de lange øyevippene sine mens han fniser fornøyd bak lukkede lepper “mhmmmhmmhmhm”. Jeg skulle så inderlig ønske du kunne vært her og sett dem.

Jeg har innsett at jeg bare følger ditt eksempel når det gjelder dette, uten at jeg er det særlig bevisst engang. Og jeg har forstått at dette er ett av arvestykkene jeg nå har i min eie. Selv om jeg skulle ønske jeg visste historien bak for eksempel alle de fine gamle smykkene du etterlot deg, så har jeg i allefall begynt å få øye på de immatrielle verdiene du har gitt videre. Jeg kan ikke holde dem i hendene mine eller vise dem til barna mine, men jeg kan fortelle historiene om deg. Om hva du gjorde, hvem du var og hva jeg har lært av deg. Og slik kan de ta vare på disse arvestykkene, for så å gi dem videre til sine barn når den tiden kommer.

Mamma, noen ganger er jeg sint på deg. Sint for at du plutselig forlot oss, sint for at du aldri ville snakke om muligheten for at du kunne forsvinne. Vi fikk jo aldri sagt farvel, aldri sagt de siste viktige tingene, aldri oppsummert, aldri spurt deg om det var én siste ting du ville si oss.
Men sinnet er ikke lenger intenst. Og det går fort over når jeg tenker på hvorfor du ikke ville snakke. Du ville ikke åpne for muligheten engang, ikke gi døden en eneste tomme. Du ville jo bli her hos oss, og å kjøpslå med døden kom ikke på tale.
For deg var det enten eller; enten Døden eller Håpet om livet.

Jeg tilgir deg, i den grad det er noe å tilgi, at du ikke maktet å holde to tanker i hodet på en gang. Jeg forstår at du måtte samle kreftene om den utveien du så som den eneste utholdelige, og jeg forstår at du var redd.

Da vi fant brevene du hadde skrevet til oss to år før du døde, skrevet da du fikk den første diagnosen, ble jeg også ganske sint. Jeg synes det er litt merkelig i dag, men jeg antar at sjokket den gangen var så sterkt at nesten ingenting ble riktig eller godt, uansett hva det var.
Èn A4-side skrev du til meg da du første gang ble konfrontert med at livet ditt kunne bli mye kortere enn du ønsket. Jeg syntes først det var en ynkelig lengde på et siste brev til datteren din. Var dette virkelig alt du ville si meg, som en siste hilsen? Jeg var provosert! Jeg leste det én gang, og gjemte det deretter godt i en boks, under trappa mi. Jeg orket ikke å forholde meg til det, til skuffelsen, til urettferdigheten.

Men jeg leste det selvsagt igjen etterhvert, når tiden hadde lært meg ett og annet. Og jeg har begynt å undres over hva jeg selv ville ha skrevet til mine barn, vel vitende om at ordene kun vil bli lest hvis jeg er død.
Hva står igjen til syvende og sist? Jeg har begynt å forstå at uansett hvor mange ord jeg ville brukt for å si det, så hadde summen blitt den samme: Jeg elsker deg. Akkurat som summen var av den A4-siden du skrev til meg.

Jeg liker å tenke at du kanskje hadde den samme prosessen før du skrev brevet, som jeg nå har hatt. Tankene om hva du skulle skrive, hva som var viktigst å trekke fram, hva som ikke kunne utelates, hva som eventuelt kunne rasjonalisere og oppsummere. Konstateringen av at det antagelig måtte skrives en bok….i flere bind. At nesten ingenting kunne utelates. Og den endelige erkjennelsen av at ordene ikke var så viktige, hverken mengden eller formuleringen, utover den setningen som passasjerer på dødsdømte fly ringer hjem for å si: Jeg elsker deg.

Gratulerer med dagen mamma. Jeg stoler på at du har det fantastisk der du er, og at du har universets beste party til ære for deg i dag.

17 kommentarer:

Amelie78 sa...

Har ikke ord. Dette var fint, Mie. Godt å lese. Rørende. Ekte. Rett inn til hjerterota. Du hadde en god mamma.

Tenker litt ekstra på deg idag, gode venn.

Klem fra Am.

Elin Maria sa...

Klem!

Anonym sa...

Dette var nydelig! Tenker på deg ekstra..
klem fra netten

Fjordheim sa...

Rørende, trist, flott. godt og vondt. slik er det vel når en har mistet en som står en så nær som ens egen mor. Det er vondt at hun ikke fikk lov til å leve lenger, men du er heldig som har mange gode minner.
Ønsker deg alt godt :)

Strikkelaura sa...

Du er så utrolig flink til å sette ord på ting, nydelig skrevet. Så rørende! Jeg tenker på deg, stor klem.


PS! Gratulere med 1 åring, og du er nydelig som alltid.

Susanne sa...

Så godt skrevet! Ja det er nok sant at man ofte ser hva man har først etter at man har mistet det...

Jeg hadde en periode da jeg var gravid med minsten at jeg ofte fikk behov for å ta en tur hjem til mamma og pappa. At jeg savnet de ofte, og da tenkte jeg litt på hvordan det vil bli en gang når de ikke lenger er her.

Vi er heldige som har gode foreldre til støtte og hjelp. Det høres hvertfall ut som du har en god ballast å ta med deg som du har fått av din mor:)

En klem sendes fra meg...

Marianne sa...

Utrolig bra skrevet:)
Klem:)

Anonym sa...

Likt som de andre: veldig gripende. Og fint. Og sårt.

Hun ser nok ned på dere, der oppe fra himmelen, og blunker stolt :)

Klem!

Frau Putz sa...

Smukt skrevet. Jeg håber hun kan læse det - eller i hvert fald fornemme (sense) at du tænker på hende.

Det ser så vigtigt at få sagt tingene mens man har tid - men det er svært at vide, hvornår tiden løber ud.
Jeg er sikker på, at din mor vidste, at du elskede hende - og at det ikke var nødvendigt at sætte yderligere ord på.

Klem til dig.

Kikka sa...

du er flink til å sette ord på det du vil si! og det rører ved mange.. takk for at du deler det med oss

annegrete sa...

Ærligheten din hjelper meg her og nå, til å forstå at det viktige er å holde rundt og holde av skattene jeg er mamma til.
Og din mamma skjønte hvilken skatt du var, selv om hun valgte å ikke prate om sykdom og redsel. Det handler kanskje om å elske det også. Ikke tørre tenke på å forlate. Jeg vet ikke.
Tusen takk for en nydelig tekst, for at du skriver så sterkt at jeg sitter og gråter- uten å kjenne deg.
Lykke til med alle følelsene i det å savne din mamma- og samtidig være mamma.

Maria Therkelsen sa...

Fantastisk skrevet! Jeg mistet også min far altfor tidlig. Jeg kjenner igjen mye av dette. - Men essensen i livet ligger jo i det du skriver; om å ta vare på de rundt oss mens vi er her. Det er nå vi lever :)

Takk!

maria sa...

så gode ord du bruker. og ja, min erfaring har vist at det ligger noe i det, at det først er når noe er avsluttet at man ser helheten. bare så dumt at avslutningen kommer så alt for tidlig noen ganger...

Bente sa...

Det er lenge siden jeg la igjen en kommentar hos deg,men det betyr ikke at jeg ikke er innom!! Dette er (som alltid...) godt skrevet, Mie. Noen ganger får du fram smilet og latteren,andre ganger får tårene fritt utløp. Denne gangen gråt jeg meg gjennom innlegget ditt... Har selv mistet begge mine foreldre,så jeg kjenner meg litt igjen... Takk for alt du deler med oss, Mie. Ønsker deg og dine alt godt :-)
Klem fra ukjent, Bente

mie sa...

Amelie: Ja, jeg hadde en god mamma. Og jeg er utrolig takknemlig for det.

Elin Maria: Takk...

Netten: Takk for det

Fjordheim: Ja, jeg er ufattelig heldig som har gode minner. Jeg innser at ikke alle har det.

Strikkelaura: Takk... ; )

Susanne: Ja jeg tror det kan være litt sånn, i allefall når noen blir tatt fra en litt tidlig i livet - før man har modenheten til å se fullt ut hva man har.
God ballast ja, det har jeg fått føler jeg ; )

Marianne: Tusen takk!

Anonym: Ja jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal tro, men håper i allefall at hun kan se oss og glede seg over at vi har det bra!

Frau Putz: Jeg tror også hun visste det. Heldigvis hadde jeg ingen uoppgjorte ting med henne, alt var greit mellom oss : )

Kikka: Takk for at du sier det. Det er liksom min måte å bearbeide ting på, å skrive...

Annegrete: Det var nok på mange måter et uttrykk for kjærlighet at hun ikke ville snakke om døden ja, fordi hun ikke kunne se for seg å forlate oss. Takk for det hyggelige kommentaren din : )

Maria: Nytt fjes...? Velkommen hit! ; ) Ja, jeg føler jeg har fått en sterk påminnelse om å leve her og nå, og å virkelig glede meg over barna mine mens vi fortsatt har hverandre.

Maria: Ja nettopp, bare så dumt at avslutningen kommer så altfor tidlig noen ganger....Men heldigvis var mamma ganske flink til å utnytte tiden godt.

Bente: Så hyggelig med kommentar da! ; ) Takk for fine ord.

Carro sa...

Åh Mie. Vakre fantastiske Mie. Så intenst og så ærlig. Jeg finner meg selv i å tenke på min egen tale til min mor, mine barn og verden.

Takk! For at du hjelper oss alle til å finne ordene til vår egen mor.

Carro som har begynt å blogge igjen. <3

kari - carpe diem sa...

Åh,Mie, så inderlig vondt og godt på samme tid...

 
Blogglisten