onsdag, august 26, 2009

Dag 6

Her er resultatet, på dag 6. Fant ut at jeg like godt kunne legge ut et litt tidlig bilde, når det tross alt ikke ser verre ut enn dette! Ser at det ser ut som snittet ligger ganske langt opp på magen på dette bildet, men det er altså nedenfor bikinilinjen, fra hofte til hofte. Jeg er bare ganske "sammenkrøpet" i stillingen, kan ikke rette meg ut enda. Navlen er godt plastret med hudfarget kirurgisk teip...og det er de andre stingene også. Litt hoven er jeg enda, men overraskende lite blå i huden.

I min lånte lenestol, der jeg tilbringer dagene med lett knekk i hoften, og med korsett på. (Rett fra dusjen, ikke fett hår;)

Ja, nå har det altså gått nesten en uke allerede. Dagene flyter litt over i hverandre og formen har vært litt opp og ned, men jevnt over er den allikevel stigende. Dag 3 var DESIDERT verst, og jeg har skjønt etterpå at "Dag 3" er et slags fenomen. I allefall når man har operert i magen.
Jeg har tatt en god del sterke smertestillende med opiater i, og dette kan virke stoppende på magen. I tillegg er det visst på dag 3 at magen skal i gang igjen, så hele dagen gikk med til å vri seg i magekramper, oppkast-tendenser (med sting i magemusklene var det grusomt!) og til slutt klyster...Etter det ble det ENDA verre magekramper! Og jeg var så sliten og utmattet at jeg bare holdt på å sovne hele tiden. Noe jeg ikke fikk til, fordi magekrampene kom så tett.

Nå går det heldigvis bedre, og jeg merker framgang for hver dag. Nå kan jeg gå på do alene, stort sett komme meg opp og ned i stolen selv, og sitte litt ved middagsbordet sammen med de andre ; ) Etter fire dager tok jeg av bandasjen og dusjet (før det var det hårvask i vasken og kattevask utført av mannen...), og jeg synes virkelig det var psycho å se den rare magen....Med en bitteliten navel med sting rundt...Skal dette liksom forestille magen MIN?! For resten av livet?! Ikke det at jeg er misfornøyd, så langt derifra, men...det er jo liksom ikke magen min. I allefall ikke enda. En annen ting er at den vil forandre seg etterhvert, det vil nok ta flere måneder før den er som den kommer til å forbli. Men allerede nå ser jeg at det kommer til å være verdt det. -Det kunne jo bare bli bedre!

Skrev jeg at kirurgen hadde måttet streve litt?? Jeg var litt dopa da jeg skrev siste innlegg, så jeg husker ikke hehehe ; ) I allefall sa han det etter operasjonen, at jeg kanskje ikke kom til å få helt "innovermage" (akkurat som om jeg hadde regnet med det hahaha! Men det hadde visst han!), siden han hadde strevd litt med å lukke åpningen noen steder. Åpningen/brokket var faktisk vannvittige 12 cm...Høres ut som litt av en jobb å stappe tarmer og innvoller inn og lukke noe sånt ja...ehem.

-En annen ting han sa som jeg ble VELDIG glad for var da han skulle tegne og streke opp (som i et helt alminnelig extreme makeover show) og kløp meg hardt og brutalt i mageskinnet: "Nei her er det i allefall ikke nødvendig med noen fettsuging! Ikke noe fett å ta av i det hele tatt her. Du er jo veldig slank!" HA!!! Bra resultat får´n si, etter min strenge diett!!! VELDIG fornøyd med den!!! Jeg trodde ikke det gikk an engang jeg, å ta denne operasjonen uten fettsuging av midjen. Dessuten trodde jeg at mine 91 cm rundt livet nødvendigvis måtte bety noen cm fett!
Forresten fjernet han "bare" 500g hud (det er vel mest vanlig med ca 1 kg), så han sa at mitt problem aldri hadde vært mye ekstra hud. Det var bare den enorme åpningen i muskulaturen som gjorde at det så ut som det var mye ekstra hud.

Jaja, jeg får vel avslutte min munndiaré der og fortsette å se mine serier på dvd. Jeg har allerede sett The Wire 1 og 2 og nesten hele 24 serie 7, i tillegg til at jeg har strikket en lue og et skjerf til Elissa. Serie 3 av The Wire coming up ; )

fredag, august 21, 2009

Drama 2

Ja, er dere spente nå?? ; )

Selveste dagn kom, og jeg var VELDIG forkjøla...Men morgentempen var 37.3, så jeg tenkte "kanskje det går?" Jeg tok en dusj, måtte skrubbe meg med Hibiscrub (som er en såpe man bruker før operasjoner). Etterpå følte jeg meg myyye verre....Tok tempen igjen etter en stund, den var 38.1!! Jeg begynte seriøst å tenke at det ikke kom til å bli noe av. Litt senere var den 37.8, og jeg ringte klinikken....(Chris hadde nemlig vært streng mot meg når jeg sa at jeg ikke behøvde å fortelle dem noe direkte...) Jeg ville bare ha en avklaring, men det fikk jeg ikke. Siden tempen ikke var så høy syntes de det var best jeg kom inn, slik at anestesilegen kunne undersøke meg og ta en avgjørelse.

-Så dro vi da. Det var fælt å ikke vite hva jeg skulle forberede meg på...Ville jo så gjerne bare bli ferdig med dette nå, men jeg følte meg jo allerede ikke så bra...lurte på hvordan det ville bli å være operert i tillegg til ikke å føle seg bra!

Vel framme ble jeg lyttet til (lungene) og tok en liten blodprøve for å utelukke infeksjon. Legene var fornøyd, så da var det bare å finne fram tusjen og streke meg opp, ta noen bilder og hive meg på bordet!! (Det gikk FORT!)

Noen nervepirrende minutter, og jeg måtte møte meg selv fra sist gang på bordet (da Sam ble født under narkose) før jeg ble borte.

-Så var det plutselig over! Jeg våknet helt fint, ikke kvalm, ikke svimmel, ikke ubehag i det hele tatt - altså bortsett fra magen. Jeg var i så god form at jeg var ute av klinikken en halv time etter at jeg var ferdig på bordet faktisk!

Jeg får ikke lov til å rette meg opp i hoftene på en uke nå, og begynner derfor å få ganske vondt i rompa og ryggen etter å ha sittet og ligget med beina opp og godt støttet opp med puter! Men jeg er bare SÅÅÅÅ lettet; det er OVER!!!! -I allefall er det verste over, nå er det bare å komme seg gjennom noen uker med ubehag og smerter. Nå vet jeg i allefall hvor vondt det er, og kan innrette meg ; ) Takk og lov for STERKE smertestillende!!

Jeg har ikke sett resultatet enda, alt er bandasjert opp og så har jeg korsett på som jeg skal gå med i 5-6 uker. Om noen dager får jeg ta av bandasjene...Vet ikke om jeg vil!! Blir RART å se en del av kroppen min som ser helt annerledes ut?! Jeg er nesten glad for at jeg tok bilder av den "gamle" magen min, jeg savner den nesten litt som en gammel venn ; )

Bilder kommer etterhvert, men ikke av magen på en liten stund tror jeg...hehehe.

onsdag, august 19, 2009

Magedrama!!!!!


Ja her er den, magen, i all sin forferdelighet. Jeg fant ut at jeg likegjerne kan ta selvhøytidelighetens død her og nå.






Her strammer jeg magen inn alt jeg makter....Noen kilo ekstra hud kan du si, pluss at hele "mageinnholdet" velter ut av hullet i muskulaturen...



DA er ENDELIG tiden kommet for den lenge etterlengtede mageoperasjonen (har også skrevet om det her og her). Det vil si, resultatet er etterlengtet, men ikke selve operasjonen!! 20. august er datoen jeg har forberedt meg på, og det er i morgen det gitt!

I flere måneder har jeg slanket meg, som jeg har skrevet om her, og resultatet er jeg ganske så fornøyd med! Jeg har gått ned 10 kilo (som var etterslep etter siste svangerskap), 9 cm rundt hoftene og ca 6 cm rundt der jeg er størst rundt livet. Så nå er jeg endelig klar for operasjon!

Jeg har gruet meg og gruet meg og gruet meg, og kjenner at jeg nå er helt vilt og hemningsløst NERVØS og SPENT....Jeg klarer snart ikke flere sommerfugler, og vil bare ha det overstått!!! -Selv om jeg altså GRUER meg også!

Alt har mer eller mindre gått på skinner, helt til i går...Da begynte jeg å kjenne litt sandpapir i halsen, og måtte snyte meg en god del..."BARE jeg ikke blir syk NÅ av alle mulige anledninger" tenkte jeg, og våknet i morges med enda mer vondt i halsen og enda mer gugge i nesa....Tempen var 37,3 så da pustet jeg litt lettere. En telefon til klinikken bekreftet at de ville operere, så sant jeg ikke har feber eller infeksjon.

Jeg tok en dose paracet fordi halsen var så vond, og trasket uerbødig (mot sykdom) videre i livet mitt. Så tok jeg tempen igjen, etter noen timer...37,9!!!!! NEEEEEEEEEEEEEEIIIIIIIIII!!!!!
-HVA er greia??? Her har jeg ventet og ventet og gruet og gruet, bitt negler og sett for meg alle mulige scenarier. Jeg har til og med drømt at jeg døde under operasjonen, og har fortalt Chris at han har min velsignelse til å gifte seg på nytt hvis jeg takker for meg. (Barna må jo ha en mor!) -Og så er det nå mulig jeg har forberedt meg på alle mulige grusomheter til ingen nytte!!!!!

Akkurat nå er jeg helt gråteferdig og synes veldig synd på meg selv...Og så er det nesten enda verre å ikke vite hva jeg skal forberede meg på, enten en grusom operasjon eller en enorm skuffelse og utsettelse, og det liker jeg svært dårlig!!!! -Jeg foretrekker å vite hva jeg går til takk!!!!

ERRE MULI?!

mandag, august 17, 2009

En mors forventninger

Bare en liten oppdatering:

Jeg fremførte mitt lille innlegg på skolen til Elissa, og tok med utdrag fra alle som bidro her via bloggen! ; ) Det var jo flere temaer som gikk igjen blant dere, og dessuten passet det godt med hva jeg selv hadde tenkt på.

Jeg snakket mest om dette med å bygge selvfølelse, siden jeg synes det er en utrolig viktig ting å huske på både for foreldre og lærere, og hvordan selvfølelse skiller seg fra selvtillit. (God selvfølelse = jeg er verdifull, bare fordi jeg ER. Selvtillit handler om hva vi kan/ikke kan, våre prestasjoner)
Dessuten sa jeg endel om forskjellen på vurdering og anerkjennelse, siden vurdering (ros/kritikk) er med på å bygge selvtilliten (evt bryte ned...) og anerkjennelse handler om å se barna, møte dem i det de opplever/ønsker å uttrykke f eks (Barnet: "Mamma, se på tegningen min!" Mamma: "Ååååå, så fin!!" = vurdering av tegningen......Mamma: "Ååå, nå ble jeg glad! Har du tegnet den til meg fordi du savnet meg når jeg var på jobben? Jeg har savnet deg også!" = anerkjennelse)
Anerkjennelse bygger selvfølelsen.

Mye av dette har jeg fra en av Jesper Juuls bøker som heter "Ditt kompetente barn". Den boka kan jeg forøvrig absolutt anbefale, for alle som har barn eller planlegger å få barn en eller annen gang (altså de fleste)! - Eller som har vært barn og lurer på hvorfor de har så dårlig selvfølelse/føler de alltid må være så "flinke" til alt mulig..... ; )

Jeg tror det gikk veldig fint egentlig, foredraget altså, og la faktisk merke til at enkelte til og med tok notater ; ) Uansett er jeg fortsatt veldig imponert over at skolen faktisk tar foreldrene såpass på alvor at de inviterer et eksemplar inn på planleggingsdag!

mandag, august 10, 2009

Trenger input!!

I det siste har hjernen min tilsynelatende tatt ferie. Den sitter liksom der oppe, øverst på halsen, som en apatisk zombie. Speider utover det langstrakte land, folk og fe, men det hjelper lizzom ikke. Ingenting ser ut til å riste Mr. Hjerne (eller var det Mrs?) ut av sin duvende, trøtte tilstand.

Det er liksom regn, dårlig vær, sutrete unger som kjeder seg og generell apati som fyller dagene - og hjernen min. Vi skulle ha en rolig sommer i år tenkte vi, og resultatet ble ikke bare rolig men kjedelig. I følge min far bør man kjede seg på ferie, ellers får man ikke slappet av. Men hvis dette er å slappe av, da vil jeg heller stresse!
Litt ferie er greit, men kanskje ikke i månedsvis?

Jeg kjenner at jeg er klar for å være litt kreativ igjen snart, etter å ha vært i en nær sovende tilstand i lengre tid. Men problemet er å komme over kneika og starte.

Jeg har blitt spurt om jeg vil komme til den skolen som Elissa skal begynne på og "snakke litt" til fredag, på planleggingsdag for lærerene. (Her har jeg skrevet litt om denne skolen) De vil at jeg skal si litt om hva slags forventninger jeg har, som mor til fersk skolejente. Jeg synes jo det er kjempefint å bli spurt om noe sånt, og har vel aldri hørt om et lignende tiltak fra andre skoler?? Ikke verst!! Men problemet er dessverre hjernen min, som går i søvne for tiden. Hva i all verden skal jeg si?? Jeg begynner å bli litt nervøs for at jeg ikke skal få til å si noe utover "Jeg vil gjerne at dere skal være greie mot Elissa og lære henne masse fine ting".

-Det er her jeg trenger deres input, kjære lesere!! Dere har nå en unik, jeg sier UNIK, sjanse til å påvirke en hel skole! For ALLE lærerene fra første til tiende klasse kommer til å være der nemlig. Jeg har jo bare en datter på 5 1/2 år på denne skolen, hva skal jeg si om ungdomstrinnet? Hva trenger lærere på ungdomsskolen å høre?

Jeg hadde blitt UTROLIG glad for litt tips her, også fordi jeg da kan si at ikke alle tankene jeg kommer med er mine egne. Hva sier dere folkens, har dere noen inspill? Hvis dette er noe som engasjerer kan jeg jo også gi et lite referat av hvordan det gikk ; )

mandag, august 03, 2009

Farlige stunt og spreke pappaer


Et snodig uttrykk fra Han-som-finner-på-mye-rart (i-allefall-når-han-kjeder-seg)

Egentlig så lever vi et ganske kjedelig liv her i heimen. I allefall når det er regn, regn, regn, dårlig vær og regn, og alle fem har "ferie". Hyttetur nummer to ble avlyst på grunn av manglende solskinn, og dermed er vi stuet inne i en leilighet på størrelse med et frimerke alle i hop. Her inne sover vi, spiser vi, rydder vi, handler vi (ja, akkurat det gjør vi utenfor leiligheten da), vasker vi klær, rydder vi litt til, og så kjeder vi oss. Og rydder.

Men så en dag ville plutselig eldstemann i huset stå på hendene. Nei, jeg snakker ikke om Elissa på fem, men derimot pappa Chris på 32. Tanken var å vise barna hvordan det skal gjøres, for å gi dem litt inspirasjon og mot til å prøve noe nytt i livet. Jeg ble satt til å ta i mot beina hans, for helt proff er han jo ikke. Dessuten har vi en veldig smal gang, og jeg tror han var litt engstelig for å knuse skapdørene våre.

Min første reaksjon var "nei det tør jeg ikke, tenk om du slår meg rett i parketten!?" Chris så litt hånlig ut og brukte sitt hemmelige våpen; drite-ut-mamma-fordi-hun-er-pyse (noe jeg er, men ikke innrømmer). "Koooooom igjen´a mamma, er du pyyyyyse eller? Det går SÅÅÅÅ bra så!"
Jaja, det var bare å stille opp. "Jeg er redd!!" sa jeg der jeg gjorde meg klar og satte sjøbein. "Uææææææ!!"
Jeg konsentrerte meg intenst om beina som sto på gulvet, men som nå, hvilket som helst øyeblikk, skulle opp i været. Og så: Overkroppen krummet seg framover! Hodet dukket ned! Hendene traff grunnen! (-Det var som om det gikk i sakte film!) Samtidig (omtrent...) med at hendene ble plantet som påler kom det et rumpe-og-bekken-parti susende mot meg! "Beina kommer nå! Beina kommer NÅÅH!!!" tenkte jeg febrilsk! Jeg sprikte så godt jeg kunne med fingrene for å faktisk kunne få tak i de sprellende og uelegante mannebeina som så ut til å bøye seg i vinkler overalt i stedet for å tengne en pen og strunk bue i luften. Jeg klarte det NESTEN....Men i stedet for at jeg fikk tak i den høyre leggen merket jeg en intens smerte i tre fingre på venstre hånd.

Jeg falt straks sammen med høyrehånda i krampetak over den venstre. "Du BRAKK fingrene mine! DU BRAKK FINGRENE MINE!!!! AAAAAAAAOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO au au au au au au au au au au au au au au au au aaaaauuuuuuuuuuuuuuu..........." Barna, som skulle inspireres, samlet seg bekymret over min sammenkrøpede skikkelse. "Stakkars mamma" mumlet de forvirret og strøk meg over håret. "Er det vondt mamma?" spurte Sam litt overflødig. Jeg klarte uansett ikke å svare akkurat da, men vi tok en oppklarende prat etterpå.

Jeg frykter at akkurat dette stuntet ikke inspirerte barna til noe som helst. Til nød kan de ha lært at det ikke lønner seg å ha med mamma på farlige stunt, eller at pappa er litt mer klumsete enn han liker å innrømme.
Uansett lurer jeg på om jeg kanskje må ta røntgen av den ene fingeren min, for den kan jeg hverken bøye eller rette ut....
 
Blogglisten