Smalltalk

Jeg har blitt så ufattelig flink på smalltalk i det siste. Talk for small people. Eller hvis jeg skal være ærlig, og det skal man, så handler det vel helst om monolog. Jeg har blitt flink på smalltalkmonologer!

Det er nemlig noe eget ved å tilbringe hele dager sammen med en som ikke kan si noe forståelig og fornuftlig. Det blir fort litt stille hvis ikke jeg tar ansvar selv. Eller, det vil si: Det blir ikke direkte stille, i og med at vi har mangfoldige leker med knapper og duppeditter som spiller og synger (falskt) dagen lang. Dessuten øver minsten seg på krigshyl/gledeshyl av og til, og tester ut hvor høyt det går an å skrike uten å sprenge trommehinnene sine (mine trommehinner er han ikke så opptatt av).

Men altså. Jeg har oppdaget at jeg prater i ett sett selv, og at mye av det jeg sier ikke nødvendigvis gir så veldig mye mening det heller.

Et eksempel:

"MamamamamamamamamamamamamamaaaaaaMA!"

"Ja, vennen? Var det noe du lurte på tro?"

"....."

"Ja, synes du det sier du? At vi skal gå ut du og jeg? Du og jeg og vi to, seilte i en tresko, treskoen vælva..."

"baba"

"Nei, hva sier du!! At vi skal gå ut i tresko?? Nei vet du hva! Det går rett og slett ikke altså lille tullebukk! Det er jo snø ute må vite! Ett to ett to, én støvel og én sko..."

"?"

"Nei, vi kan ikke gå med én støvel og én sko heller altså. Tror det er best med helt vanlige vintersko jeg."

"....."

"Nei, det er sant, du bruker jo ikke sko du nei. Mamma er jammen en raring, synes du ikke?! HO HO HO HO HOOOOOO!!!"

"Bah"

"Ja det kan du jammen si. Bah. Det tror jeg nesten jeg må si også altså. BAH!"


Et annet eksempel:

*Klapp klapp klapp klapp*

"Jo hjertelig takk du, det var da så altfor snilt, jeg som bare har laget grøt! Men jeg tar det til meg altså, det er ikke dét, og her skal du få en skje.....nam nam nam nam nam! Jommen sa jeg smør. Nei forresten; det er jo ikke smør i denne grøten, fordi smør skal ikke små guttelutter ha før de blir over ett år vettu, fordi det er melk i det. Og da kan du få vondt i magen vettu. Og er du ett år kanskje? Nei du er nemlig ikke det skjønner´u. Sånn ja, åååååpne munnen, flink gutt! Åh, har du fått noen flere tenner? Får mamma kjenne......"

"......*knipe leppene hardt sammen og stikke ut tunga*"

"Å nei, er de hemmelige sier du? Få´kke mamma se? Joa, vææææææær så snill da!! Nei nei....Nå skal jeg bare lure inn en skje....dum di dum di dum...ÅH!!! Der så jeg dem likevel vettu! Mamma lurte deg hehehehehe"

-Og sånn holder vi på. Dvs jeg. Jeg har nå fått en veldig kjekk evne til bare å la munnen gå uten stans, og på én måte så blir det i allefall mye mer morsomt her omkring!

Slankekrigen - det siste tabu?

Okay så må jeg justere og moderere den overskriften litt da. For det første akter jeg ikke å skrive om slankekrigen slik den framstår på tv. For det andre kan man jo spørre seg om det er tabu å slanke seg i det hele tatt i disse dager. Folk er jo opptatt av helse, sunnhet og skjønnhet som aldri før, og mange gjør da mer ekstreme ting enn å slanke seg!

Men, jeg føler allikevel at slanking er litt tabu. For eksempel tenkte jeg før jeg begynte å skrive at "nei, kanskje det er å utlevere seg litt for mye?" (Hvorfor lurer jeg på det tro??) Og det var da jeg bestemte meg: Opp og fram, og ut på bloggen med det!!
Jeg skal ikke påberope meg å være en nedkjemper av alle slags tabu, selv om det egentlig høres ut som en hederlig tittel. Men ofte synes jeg for mye er tabu i folks liv. Hva innbiller de seg? At noen skal bruke det mot dem kanskje? Men ta eksempelet med slanking. Kanskje folk tenker "Åh, hun er jammen forfengelig assa!" Ja, og hva så? Hvilken skade er skjedd? Blir jeg skadet av at noen evt mener det?

-Så nå vil jeg heise rent flagg: JEG SLANKER MEG! Så det så!
Okay, så har jeg faktisk en god grunn, annet enn bare å ville se slankere ut. Med fare for å undergrave min egen tankerekke om at det også er greit å slanke seg fordi man vil se bedre ut, så er det i mitt tilfelle ikke minst på grunn av den forestående operasjonen.
Jeg trenger å høvle av, og her ser jeg for meg en stooooor ostehøvel, en masse ekstrabagasje (og her ser jeg for meg et fly med overvekt som sliter seg gjennom lufta. Ja, jeg vet jeg er litt rar). Dette er altså en del av den fasadeoppussingen jeg har skrevet om tidligere (samme link).

I mitt tilfelle er dette en overveid beslutning, og jeg er topp motivert. Jeg SKAL og MÅ klare det, og operasjonen virker selvsagt som et veldig bra mål. Dessuten har jeg og en venninne bestilt oss en tur til London om en tre måneders tid, og da skal jeg jammen shoppe litt klær! Ikke noe dårlig mål det heller.

Men hvorfor er det noen som lar seg provosere av slankere? Den boka jeg følger påstår at det blant annet ligger konkurranse (mellom jenter) bak. At når en venninne slanker seg og tar tak i at hun ikke er fornøyd, så føler du som venninne (som kanskje heller ikke er helt fornøyd med helsen/utseende ditt) at du også burde slanke deg, men det orker du ikke. Og da blir det så ubehagelig å ha en slanker sånn midt foran deg hele tiden! Denne vedkommende utfordrer din virkelighetsforståelse, hvor du kanskje har bestemt deg for at det er ok å aldri trene, være litt god å ta tak i her og der, osv.
-Og for all del; kanskje det ER greit, for DEG. Men hva med venninnen? Kanskje hun trenger å gjøre noe med saken, for helsens skyld, for selvtilliten sin skyld, eller hva det skulle være.

Fortjener hun ikke, din gode venninne som du ønsker alt godt, litt støtte??

Bursdagsesongen overstått

Elissa har fylt fem....


Sam har fylt fire....


Theo har ikke hatt bursdag, men feiret derimot bursdagen til Sam med å spise en god slump blomsterjord (i tillegg til å krabbe, vinke og reise seg opp for første gang samme dagen)
-Og så har jeg fylt 31, men det hadde jeg visst ingen bilder av...Er det ikke typisk.

I tillegg til at Elissa, Sam og jeg har bursdag i desember og januar, så har Chris sin bror, min søster, kjæresten til broren min og pappa også det - altså bursdager i desember og januar. Altså blir det mye virak, stas og feiring, og så blir det dyrt....Særlig fordi jula er midt oppe i det hele! Men så kan man jo også si at da er det meste overstått for et års tid da ; )

Theo har heldigvis blitt helt frisk, og har sørget for å ta igjen de ti prosentene han gikk ned i vekt med GOD margin! Kanskje han synes det er best å være på den sikre siden, i tilfelle det skulle komme et nytt virus på besøk? I allefall har han pakket på såpass mye vekt at vi nå kaller han Tjukken. (Neida, bare av og til, når han ikke hører hehehe)
Det er rart å tenke på at han nå veier over en kilo mer enn Sam veide da vi dro til Sveits. Da var jo Sam 15 måneder (litt over ett år i følge termindatoen riktignok).

Jeg rett og slett GLEDER meg over å ha en liten rund guttekropp i huset, med myke og deilige lår å klemme på! Han er blytung, HURRA!!!!!

Sykehus igjen

Jammen går tiden fort....Jeg kan ikke begripe at eksamen er over, at jeg har ryddet vekk jula, at Theo allerede er 8 måneder og at jeg befinner meg på skolebenken igjen. -Ja, ikke akkurat her og nå altså, men på onsdagen som var! Jeg skal nemlig ta ett av to fag på skolen denne våren, det andre på nett.

Jeg rakk nesten ikke å snu meg etter eksamen før det ble litt mer spenning i heimen: Theo ble syk, fikk omgangssyken. Dette høres sikkert ut som et relativt kjedelig, mamma-aktig tema å skrive om tenker jeg, men bare vent....(tja, mamma-aktig kommer jeg vel ikke utenom)

Etter to dager lå han bare huløyd og stirret ut i lufta, mens han klaget, klaget og klaget med utmattet stemme. Leppene var helt dradd, fontanellen (den åpningen i kraniet alle babyer har, på toppen av hodet) hadde plutselig blitt innsunken, og han fikk overhode ikke sove. Bare klagde, klagde og klagde....Tynn var han også blitt.

Heldigvis har jeg jo en barnelege-mann, så han tok gutten under armen og dro til jobben på kveld 2. Der tok de en blodprøve, som sjokkerte hele staben. Ingen hadde sett så dårlige prøver på en baby som bare hadde hatt diaré i to dager. Han ble lagt rett inn, for flere prøver. Det ble spekulert på om han hadde alvorlige komplikasjoner i magen og trengte operasjon, men heldigvis fant de etterhvert ut at han "bare" hadde reagert "litt" ekstremt på et helt vanlig magevirus.

Han hadde kvittet seg med stoffer han trengte, beholdt for mye av stoffer han ikke trengte - som salter og syre, og ph-verdien (som skal være 5,5 i kroppen) hadde steget til over 7. Vi hadde altså rett og slett en SUR baby!! (Hvor psycho er ikke det?!)
Dessuten var han ganske dehydrert, selv om han drakk og drakk og drakk stakkars. Ingen mengde drikke han selv kunne få i seg kunne fikse problemet hans, men heldigvis finnes intravenøs væske.

For å si det sånn, så har nok jeg et litt annet perspektiv på slike ting enn andre mammaer. Jeg har en rasjonell side som sier "dette skal gå bra, han er i gode hender. -Og vi har vært gjennom MYYYYYE verre før i denne familien". Den andre siden, den følelesmessige, sier "dette minner meg for mye om andre ting! De kaller det en `uvanlig tilstand´ - hvor har jeg hørt det før?! Hvert øyeblikk ringer Chris og sier `De har funnet at at han har to svulster i hjernen og skal dø´. Jeg kan ikke tro at det skjer igjen!! Hvorfor oss, hvorfor meg, hvorfor vårt barn igjen!!!"
Ja, jeg innrømmer det, jeg tenkte at det kanskje kunne være noen andres tur snart...

Jeg kjente jeg ble overveldet av mange begravede føleleser og reaksjoner, ting jeg trodde jeg hadde kommet over. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de er borte, glemt og ferdigbehandlet. Men det er allikevel en merkelig følelse å plutselig, ut av det blå, være hensatt til en følelsesregister som har vært fjernt fra livet mitt i noen år nå. Det tok ikke lange stunden, på et blunk, et nanosekund, var jeg (nesten) den samme personen jeg var for 3-4 år siden.

Den stakkars lille gutten min måtte rehydreres sakte; hvis de gjorde det for fort kunne komplikasjoner oppstå (som at hjernen sveller...svelg). Vi fikk han hjem etter to dager, 10% mindre i kroppen enn han var før han ble syk, med nålestikk overalt og med et barbert felt i hodet der veneflonen hadde sittet (han fikk altså væske inn i en åre i hodet). Han var ikke på noen måte frisk igjen, men han var på vei.
I tre uker sov han dårlig, men er nå mer eller mindre helt restituert.

Hele opplevelsen var skremmende, både i seg selv og fordi det rippet opp i så mange traumer. Utallige timer har jeg sittet ved en sykeseng før....Nei, det er faktisk helt ubeskrivelig. Jeg klarer for en gangs skyld ikke å finne de riktige ordene for å beskrive det hele.
-Da jeg kom til sykehuset klarte jeg faktisk å spørre etter "Samuel Inchleys rom" forresten...Det sier kanskje en hel del alene det.

Jeg sitter igjen med underfundige følelser. Uansett hvor lang tid som går, hva som har skjedd i livet siden Sam ble født (og mamma døde), så vil jeg bli konfrontert med traumene med ujevne mellomrom. Noen ganger har jeg valgt å finne dem fram, for å betrakte dem og bearbeide dem sammen med andre, eller alene. Jeg er forberedt da, har bestemt meg for å stille meg ansikt til ansikt til duell med dette "noe".

Men andre ganger hopper de plusetlig fram fra bak det hjørnet jeg skal til å gå rundt. Jeg er totalt uforbredt. Med ett drar jeg pusten en dobbelt gang, svelger samtidig, øynene mine utvides og blikket skjerpes. Jeg kjenner sitringen i magen, de elektriske sjokkene som begynner et sted i mitt indre og stråler ut i fingre, tær og hodebunn i rask takt. Fight or flight. Det blir som regel fight.