Å lese om seg selv

Felleskjøkkenet i Lausanne


Først må jeg si TUSEN, TUSEN takk for all hygglige og rørende tilbakemeldinger!

Det er nesten litt surrealistisk at noe jeg har sittet og knotet ned - uten å tenke stort over "komposisjon" - har funnet sin vei inn i et blad som KK. Jeg ser det så tydelig for meg, der jeg sitter ved ett av kjøkkenbordene på felleskjøkkenet i Sveits, med min faste følgesvenn; laptop´en. Det ble faktisk en spøk blant de andre familiene, hun som til stadighet satt (ofte med tårer i øynene) foran denne maskinen ; )

Det var virkelig som terapi for meg å hamre løs på tastaturet, formulere de vonde følelsene jeg hadde rett under huden men som liksom var så vanskelig å få tak i. Når jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, etter å ha sittet ubrukelig og anspent ved en sykeseng, så vendte jeg meg mot Maskinen. Andre hadde kanskje tatt seg en løpetur for å bli kvitt de nådeløse følelsene som borrer seg inn i hodet med lange klør. Men det falt meg ikke inn ;)
Jeg måtte FORMULERE.

Det aller meste som ble brukt i KK ble skrevet for ganske lenge siden nå. Jeg tror faktisk ikke jeg har lest noe av det siden. Det blir litt som bildene fra den verste tiden, jeg krymper meg som om de har sparket meg i magen når jeg ser dem. Ordene jeg skrev den gangen åpner rom i meg, som har fått stå i fred ganske lenge. Når andre leser en setning, så leser jeg hele den dagen det ble skrevet. Kanskje hele uka. I allefall hele den opplevelsen jeg beskriver.

Da jeg fikk artikkelen til gjennomlesning gråt jeg fra første bokstav. Jeg fikk ikke med meg så mye, så jeg tenkte jeg fikk lese det pånytt. Jeg gråt fra første setning da også. Etterhvert har jeg klart å lese alt sammen, og jeg synes det ble veldig bra - i den forstand at det viser et lite glimt av hvordan det faktisk var.

Jeg var kanskje ikke fullt så klar over at jeg kom til å gå igjennom en ny bearbeidelse på grunn av denne reportasjen, men jeg tror i grunn det var det som skjedde. Noe som ble kraftig forsterket av at jeg delte sorgen med venner som nettopp mistet sin lille baby.
Men jeg tror fullt og fast på at alt kan snus til noe positivt. Derfor tenker jeg at jeg nå fikk en ny mulighet til bearbeidelse, og gjennom det en ny mulighet til å komme litt videre i prosessen.

Nesten hver gang jeg ser Sam kjenner jeg en iling i magen, og jeg tenker "takk kjære Gud..." -Og gleden over ham smitter over på mitt forhold til de andre to også, for den saks skyld.
Denne takknemligheten tror jeg om mulig har blitt enda større etter å ha hatt dagboken min på trykk i en uke.
: )

Støvsuger

Bilde fra www.flickr.com

...Og mens jeg allikevel er inne på dette med manglende rengjøring, så kan jeg like gjerne slå til med en serriøs innrømmelse (som vil overbevise alle som ennå tviler angående min uegnethet som husmorgudinne): Jeg vasker veldig sjelden gulv. VELDIG. SJELDEN. PUNKTUM.

I stedet har jeg dyrket fram en mann som av og til tar en jafs med støvsugeren, når han synes det blir for ille. Ja altså; jeg har fortsatt problemer med akkurat den vinkelen i hofte/bekkenområdet (og dette ække tull engang). Så til min kjæres forsvar: Han ikke under pisken, men han er omtenksom!

Vi synes egentlig vi trenger bedre plass nå, for vi har en ganske liten leilighet for en familie på 5. Men som Chris sier: "Jeg orker ikke å ha et større hjem....bare TENK om vi skulle rengjøre enda større flater enn vi prøver å gjøre nå!"

Trebarnsmora

Jaja.....Er man trebarnsmor så er man trebarnsmor....

Her er det minsten som har tatt ansvar for egen ernæring og ve & vel. Rester etter forrige brødmåltid er topp! Både fordi brød er sunt, fordi det ikke er sunt (eller moralsk) å kaste mat, fordi det sikkert er mer miljøvennlig, fordi det bygger et robust immunforsvar, og ikke minst fordi det sparer mor for å feie. Jeg har rett og slett fått min egen lille selvgående støvsuger, som bruker brødsmuler i stedet for elektrisitet eller bensin eller hva det nå er støvsugere lever av.

Legg også merke til størmpebukse-looken. Jeg har hørt nye mødre uttale "mitt barn skal i hvertfall ikke bli et sånt strømpebuksebarn, han skal få ha på seg bukser selv om vi bare er hjemme altså!" Så vidt jeg klarer å gjenkalle (hukommelsen begynner å bli litt rusten) hadde i allefall min førstemann ordentlige og gjennomførte antrekk, men ulempen er jo selvsagt at det blir flere plagg å vaske. Dette er jo som kjent SVÆRT miljøUvennlig, så her føler jeg at jeg scorer opptil mange fler miljøpoeng (eller hva det heter) nå enn før. Altså har jeg mitt på det tørre.

Ellers ser dere kanskje at han ser svært så fargekoordinert ut (i allefall er det min ydmyke mening om saken) (eller forresten....ved nærmere gransking av bildene er det kanskje litt kræsj med de stripene, men bær over med meg), men her må jeg bare bekjenne at 1: Det var ikke meg, men min kjære som sto for påkledningen og 2: Det var helt tilfeldig, for nevnte person er fargeblind nemlig.

Jaja! De gale har det godt.

Reportasjetid!

Forsiden....

...og en liten teaser fra innsiden....

Ja da er bladet i hyllene, så det er jo litt spennende ; )
Jeg for min del har lest dette for lengst, og dessuten har jeg jo skrevet veldig mye av innholdet selv, for ganske så lenge siden (kjennes det ut som...). Jeg kjenner historien ut og inn kan du si, også alt som ikke er med i en kort reportasje. Derfor kan det være vanskelig for meg å vurdere hvordan det hele fremstår, men så langt jeg kan bedømme viser utdragene og intervjudelen et ganske så riktig bilde av hvordan livet vårt var/er.

På slutten av reportasjen står det en referanse til bloggen, og i tillegg har jeg til min store forundring oppdaget at jeg er blitt linket på en eller annen nett-helseside på grunn av innlegget Slankekrigen (vil jeg være slankeforkjemper?? Tru´kke det egentlig, men ingen har spurt meg).
Derfor regner jeg nesten med at det er noen nye fjes her inne, så: Velkommen hver i sær, her skal dere motstand finne...Neida ; ) Her skal dere finne....hm.....Innlegg. (Ikke truseinnlegg)

Tja! Hva finner dere her?? Som teksten til høyre sier kan dere lese om Sam sin historie under Archives (scroll litt nedover og se på høyresideteksten, februar, mai, juni og november 06 skulle vel dekke det aller viktigste).
-Slanking har jeg derimot bare ett innlegg om (må skuffe noen av dere der...hehehe)!
Bortsett fra dette så skriver jeg om litt av hvert; det som skjer i livet, ting man lærer seg langs veien. Jeg synes det hjelper meg å "sortere" ting når jeg setter ord på det, og jeg synes også jeg får "snakket" om ting jeg ellers ikke ville satt meg ned med en stakkars venninne for å få sagt: "Hør nå her FridaGuri: NÅ skal jeg jammen fortelle deg om hva jeg mener om Lukeparkering!"

Ja. Ehem! Dette ble et rotete innlegg! Men uansett: Jeg prøver å være veldig ærlig om livet når jeg skriver, fordi jeg mener det er viktig å få alt mulig ut i lyset. Da kan jeg nemlig f eks avsløre hva det ikke er viktig å være redd for ("Aha! Visste jeg det ikke! Du er avslørt, lille irrasjonelle frykt-troll! Og DER smelter du i solskinnet!!") (Ja, noe sånt...ehem) Dessuten har jeg en god del "lettere" stoff altså, man orker da ikke å gå rundt med en mørk sky over seg til stadighet!

Under innleggene finnes kommentarmuligheter (for dere som ikke er kjent med slikt), og der kan man legge inn kommentarer selv om man ikke er registrert noe sted. Sånn sett kan du også være anonym, selv om jeg foretrekker å ha et navn å forholde meg til - selv om det bare er et nick! ; ) Synes det er koselig med kommentarer, da er det liksom ikke bare enveis dette forholdet...hehehe.

Morsdag

Ja nå er det jo allerede nesten en uke siden morsdag, men jeg har allikevel lyst til å skrive ned noen tanker.

Det er nå over tre år siden mamma døde, men fortsatt kan jeg bli overveldet av et plutselig savn, en trang til å ringe henne, en tristhet over at hun er borte for alltid. Ikke så rart det kanskje. Men noen ganger kan sorgen anta et litt mer galgenhumoristisk uttrykk, som kanskje allikevel i bunnen er et uttrykk for en tristhet.

-For eksempel ved juletider, når det er ekstra tydelig at mamma ikke er her, kan familien tulle med at vi i hvertfall ikke behøver å spise lutefisk første juledag eller gå unødvendig mye rundt juletreet lenger. Det var nemlig bare mamma som elsket lutefisk, og bare mamma som holdt ut julesang etter julesang med sofaputer som armforlengere slik at vi rakk rundt hele juletreet.
Selvsagt skulle vi mye heller spist tonnevis av ihjelkokt, dissende lutefisk, uten tilbehøret også om det hadde hjulpet, og gått rundt juletreet uten stans i en hel uke, hvis vi skulle velge mellom dét og mamma. Men akkurat det valget får vi aldri, og da får vi heller gjøre det beste ut av det og prøve å lette på stemningen med litt galgenhumor.

Hvert år, uten unntak, kommer morsdag (og farsdag) veldig brått på meg. Jeg er avhengig av en plakat i et butikkvindu eller noe, ellers går det meg regelrett hus forbi. Ofte har jeg styrtet ut og funnet det første og beste, for nåde meg om jeg glemte å gi mamma en gave! Gaver var generelt en utrolig viktig del av mammas liv nemlig ; )

Denne gangen gikk jeg forbi en plakat hvor det sto "Ikke glem morsdag på søndag!" i en krimskramsbutikk, og min første reaksjon var: "Å neeeei, nå må jeg skyndte meg å kjøpe gave igjen! Nei, forresten, det slipper jeg visst. Det var jo litt greit. Billigere for meg...Det er jo også min morsdag, det blir fint!" Og så tenkte jeg: "Hva er det jeg tenker?? Jeg er en rar person...."
-Jeg ville jo selvsagt heller ha kjøpt en gave....Men det er jo bare ikke en valgmulighet. Hm.

Sorg er rare greier. Man finner liksom en måte å komme seg videre i livet på, hvis man da ikke synker helt hen i sorg, og lar det ta fullstendig kontroll.

Denne morsdagen måtte jeg nøye meg med å sende et blunk opp mot himmelen, og tenke at mamma i det minste ville vært glad for å se at vi lever livene våre og har det bra. Kanskje ser hun det også, og kanskje gleder hun seg over det.

Mie + Sam = KK!

Dette er ukas nummer altså....

*Kremt*: Tam-ta-tat-tat-tat-ta-taaaaaaa! (Det var altså en fanfare, for de som ikke skjønner slikt) Neste uke, uke 8, må dere kjøpe KK! -Det vil si, bare hvis dere vil altså, jeg skal ikke brekke armene deres om dere ikke gjør det...ehem....Men i allefall så kommer det en reportasje om meg/oss der, etter at en meget sympatisk journalist (hei Ellen!) tok kontakt med meg for noen uker siden. Hun snublet over bloggen min da hun gjorde noe research, og ble interessert i historien til Sam. Eller kanskje rettere sagt historien min, som moren til Sam.

Reportasjen heter "En mammas dagbok" og inneholder en stor posjon utdrag nettopp fra denne bloggen, som på mange måter fungerte (og til en viss grad fortsatt fungerer) som både dagbok og "utløp" for meg. Gjennom sorg, håp, fortvilelse, sjokk og det som kjentes som uendelige måneder med uvisshet har jeg skrevet meg gjennom følelsene mine, noe som har hjulpet meg å sortere og "se" problemstillinger og kompliserte følelser og reaksjoner bedre. Det er en grense for hvor mye man kan snakke med venner og familie om vanskelige ting, om igjen og om igjen...og om igjen. Bloggen har for meg vært en mulighet for å ta ting opp igjen og opp igjen, når jeg har hatt behov for det. (Litt vanskelig å forklare kjenner jeg....bær over med meg)

Før noen begynner å bekymre seg; jeg (og vi) føler oss veldig godt ivaretatt og møtt av KK, og dere skal vite at jeg personlig har godkjent hvert ord som er skrevet ; ) Det er en balansegang å dele nok av seg selv, for eksempel slik at andre kan kjenne seg igjen og ha nytte av det, men allikevel ikke dele for mye. For mye kan jo rett og slett bli litt too much hehehehe! Ja. Ehem.
Jeg har valgt å være veldig ærlig, noe jeg også bestreber meg på å være generelt, selv om det koster litt.
Jeg håper at det finnes noen der ute et sted som kan ha godt av å lese reportasjen ; )

Tror bladet er i salg fra mandag 16. februar og ut den uka. Blir litt spennende!

Hva er lykke?

Bilde er hentet fra www.flickr.com

"Tja, det er vel subjektivt?" tenker du kanskje. Det tenkte jeg og, helt til jeg befant meg på et foredrag om "den moderne foreldrerollen". -Og her må jeg nesten ta en avstikker (allerede). For der satt jeg altså, og tenkte som så mange ganger før: "Hva gjør jeg her?? Hvordan havnet jeg her??"

Altså, jeg er selvsagt klar over at jeg nå har tre barn og at jeg derfor står trygt plantet, minst med begge bena og kanskje med en støttearm eller to, midt i Foreldreland. Og ikke er jeg heeeeeelt yngst blant foreldre heller, men jeg føler meg liksom ikke helt hjemme blant alle de andre foreldrene noen ganger! Der jeg satt og så meg rundt var det vitterlig mange som så endel år eldre ut enn meg, men jeg tror ikke bare det har med det å gjøre heller.....Jaja, uansett (ferdig med avstikker):

Et så komplisert begrep som "lykke" kom vi altså inn på, på dette foredraget (vi er altså tilbake på foredrag). ForedragsGuruen mente, på bakgrunn av forskning visstnok, at lykke, det oppnår man ved en kombinasjon av følgende:

-Tilhørighet til et fellesskap
-Trygghet
-Kjærlighet
-Mestring
-Mening
-Fysisk bevegelse (!)

Det mest skadelige for barn (og sikkert oss andre også...) er visst å være ekskludert fra fellesskapet. Tilhørighet er altså ekstremt viktig, og det er mestring også. - Ja, og så var det resten da, det er også viktig hehehehe ; )

- Dessuten, i følge FG (ForedragsGuruen), oppnåes lykke når ditt største talent krysser verdens behov. Altså når du bruker ditt største talent til å møte reelle behov i verden. Når noen setter pris på at du gjør det du er god på, rett og slett!

Jeg kunne lagt til noen ting for egen del, for eksempel om undergruppen "mening",men jeg tror ikke jeg gjør det. Vil heller høre om noen av dere har noen tanker?