onsdag, november 03, 2010

Flere Samsitater





Litt broderlig kjærlighet... ; )


Av og til er det festlig å være mor. Noen ganger er det som den reneste komediesentral her! Her er noen flere utdrag fra en av mine favorittkomikere, Sam:

"Jeg har en løs tann et sted, men jeg vet ikke hvor"

"Mamma, du er snill fordi du sier jeg har tegnet innenfor streken når det egentlig er utenfor"

"Jeg har faktisk knekt skinnet mitt litt, her på tommelen. Men det gjør ikke så vondt"


"Mamma, hvem har spikka denne lua?"


Det er så mange forstyrrelser i vårt hjem for tiden:

"Du må ikke plystre så veldig pappa, da klarer jeg ikke å lage denne dolken"

"Gutter har løs tiss, og jenter har tiss som er limt fast"

Og nå nettopp:

"Åh! Denne strømpebuksa er FULLSTENDELIG vrengt!!"

mandag, oktober 25, 2010

Snart milepæl

Det skjer store ting! Noen er blitt stor (Sam), og har nettopp blitt innskrevet på skolen!


Her er vi i bilen, på vei til skolen. Alt er foreløpig såre vel...Sam gleder seg.


Vel framme ved pulten, er alt plutselig ikke like såre vel...Her var det jammen mange skumle mennesker som jeg ikke kjenner...Hvordan kommer de til å reagere når jeg åpner munnen min og sier at jeg heter Sam, med den hese stemmen min....?


"Kan du smile litt for bildet Sam?" "...."


Tiden går virkelig veldig fort, og jeg driter i om det er en klisjé. Det er sant! Jeg synes nettopp jeg "skrev inn" Elissa på skolen jeg, og hun har begynt i 2. klasse.

Jeg er muligens litt ung til å bli rørt av barnesang og 17. mai og slikt, men som jeg har vært inne på før her, så er visst alderen min ingen hindring.
Da Elissa var på innskrivning satt jeg med klump i halsen og mimet barnesanger, for det er jo så mye på spill! Barna sitter der, forventningsfulle, spente og stolte.
Mamma og pappa har sagt "jammen er du blitt stor! TENK at du snart skal begynne på skolen!" De gleder seg, gruer seg litt, "lurer på om disse barna kommer til å like meg...?"

Og mor og far sitter der og lurer på om poden kommer til å lære ting lett eller om det kommer til å bli vanskelig, lurer på om de kommer til å få venner, om de kommer til å bli mobbet....Et nytt kapittel skal til å begynne, og småbarnstiden er helt, fullstendig og ugjenkallelig over. Snart. Litt vemodig, det også.

Jeg må nok si at jeg var enda et hakk mer lettrørt denne gangen, når det altså var Sam sin tur. Jeg klarte ikke å unngå tanken på at vi kanskje ikke hadde opplevd denne dagen i det hele tatt. At vi like gjerne kunne ha sittet på en spesialskole av noe slag. At Sam er ekstra utsatt for lærevansker og ADHD på grunn av prematuriteten - men at det sålangt ikke er spor av sånt. Jeg er så takknemlig!! Jeg mangler ord til å beskrive min takknemlighet.

Samtidig satt jeg der og var engstelig. Snart skulle alle barna si navnet sitt, og hva ville skje da? Ville noen le? Det har jo skjedd mange ganger, siden folk ofte tror han gjør seg til, eller at han er fryktelig forkjølet (av en eller annen grunn er visst det morsomt...). Ville barna se rart på ham? Og i såfall, hvordan ville Sam håndtere det?

På forhånd hadde vi snakket om hva han kunne si hvis noen spurte om stemmen hans. "Hva pleier du å si?" spurte jeg. "Jeg sier bare 'jeg er hes!'" sa Sam. "Han har med andre ord forkortet den opprinnelige forklaringen vi lærte ham", tenkte jeg.... "Hmmm...lurer på om det er bedre at han gir en ordentlig forklaring? Eller er det bare dumt å rote seg borti dette?" tenkte jeg videre.

-Og her må jeg ta en pause og si: Jeg føler meg så ALENE noen ganger!! Hvem kan hjelpe meg med disse avgjørelsene og vurderingene?? Heldigvis er vi to, og heldigvis er vi relativt oppegående mennesker, sier jeg bare...

Uansett; Sam og jeg ble enige om at han enten kunne si "Jeg ble operert i halsen da jeg var liten" eller "Jeg var veldig syk da jeg var liten, og derfor fikk jeg en hes stemme". Korte og greie forklaringer, som førskolebarn kan forstå og forholde seg til.

Tilbake til klasserommet: "Nå må vi bli litt kjent med dere! Kanskje dere vil si hva dere heter?" sa den trygge og fine rektoren. Så kom runden. Noen turte ikke å si navnet sitt og satt foreldrene sine på saken, andre var så sjenerte at vi ærlig talt kunne hatt bruk for stetoskop. Og noen var godt forberedt og proklamerte "JEG HETER LARS/PEDER/SARA etc". Sånn som det pleier å være, med andre ord.

Så var det Sam sin tur, og jeg tenkte at jammen er det godt han enda ikke er i stand til å analysere, ta sorgene på forskudd og grue seg som sin mor... "Jeg heter Sam!" sa han, så kjekt som bare det! Ingen stirret eller lo! Og mor kunne puste lettet, takknemlig og lykkelig ut. Det aller første møtet mellom klassekamerater, foreldre og Sam-og-stemmen var overstått. Og Sam turte faktisk å si navnet sitt!

Senere skulle foreldrene gå til et annet rom. Vi hadde avtalt med rektor og lærer at vi skulle si littegrann om Sam, slik at foreldrene kunne svare på eventuelle spørsmål fra sine håpefulle. Vanligvis er det jeg som tar sånne ting, men denne dagen visste jeg på forhånd at det ikke var lurt...Jeg hadde gått direkte i snørr-og-tårer-fella.

Samtidig, inne i klasserommet, var fremtidens førsteklasse samlet alene for første gang. Sam så alvorlig på meg da vi gikk ut (jfr bilde!), men nikket da jeg spurte om det var greit.
Det fantastiske var at da vi kom tilbake og alt var over, kom læreren bort til meg og sa "Jeg så en av de andre kikket veldig på Sam da han snakket, så jeg begynte å fortelle litt om hvorfor Sam har hes stemme. Men så tok han over selv og fortalte!"

!!!!!

Det er jo helt fantastisk!!! Tenk at han følte seg så trygg at han bare kunne begynne å fortelle om dette til en ganske stor gruppe av helt ukjente mennesker!! Igjen; jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er! Tenk om dette første møtet hadde blitt en fiasko som han hadde måttet gå og tenke på i ett års tid, fram til skolestart. I stedet fikk han rom til å selv fortelle og forklare, med den stemmen han har. Han brukte visst de forklaringene vi hadde blitt enige om på forhånd ; )

Da vi gikk mot bilen tok Sam et godt tak i hendene til meg og Chris og sa "Jeg kommer til å få det veldig fint her." Jeg bare nikket. Hadde ingen stemme å bruke.

tirsdag, oktober 19, 2010

Et knippe Sam-sitater


Jeg må nesten skryte litt av meg selv noen ganger. For eksempel er jeg faktisk ganske flink til å skrive ned morsomme ting barna sier. Ja, det er jeg faktisk! Flink, rett og slett!
Dette er noe jeg lærte av min mor, fordi hun også var flink til å ta vare på gullkorn for framtiden. Det er på grunn av henne at jeg for eksempel vet at jeg som liten sa:

"Kan jeg komme fjambi?" (= kan jeg komme fram/forbi?)
"Kajej du det selv mamma?" (= Klarer du det selv mamma? Sagt til mamma da vi sammen gikk opp trappa. Jeg var såvidt i stand til å løfte knærne høyt nok til å forsere de enorme trinnene selv)
"Det hetej ikke jobbesko, det hetej joggesko. Kajej du ikke å si ej du´a??" (= Det heter ikke jobbesko, det heter joggesko. Klarer du ikke å si r du´a? Sagt til en liten venninne som ikke kunne si r. Men det kunne ikke jeg heller. Dessuten er det ikke r i joggesko).

Sam sier de merkeligste ting av og til. Eller egentlig ganske ofte. Det er ikke sjelden jeg må hoste og kremte litt mens jeg tilfeldigvis må snu meg en annen vei! Her er et lite utvalg av de morsomste gullkornene nå i det siste:


"Jeg vet alt. Men ikke det du sa nå mamma"

"Bomber er tjukke. Bomber er det samme som kanoner"

"Mamma er en flaggermus, fordi hun sover på morgenen"

"Jeg synes alle jenter er fine. Og så synes jeg alle jentenavn er fine. Unntatt Bæsjelona (Barcelona)"

torsdag, oktober 07, 2010

Identitetskrise

Jeg har en akutt identitetskrise for tiden. Det vil si, bloggen min har identitetskrise. Hva i all verden skal jeg skrive om??

Jeg startet denne bloggen fordi jeg hadde behov for å bli hørt, her jeg satt innenfor fire vegger med en veldig syk gutt. Dessuten var det praktisk å samle all informasjon til slekt, venner og andre interesserte på ett sted, slik at jeg bare kunne henvise til bloggen når jeg var for sliten til å svare på spørsmål.
Dessuten fungerte skrivingen som terapi for meg, i en tid hvor jeg ikke følte jeg hadde et normalt liv.

Men så skjedde det ting. Sam ble operert, jeg slapp ut av "fengselet" mitt og måtte finne meg en plass i verden igjen. Og nå har enda et nytt kapittel begynt i livet mitt; jeg er akkurat ferdigutdannet (for andre gang), og har fått meg en jobb.

Som student kunne jeg til en viss grad kommentere det som skjedde rundt meg, men det er vanskelig å gjøre når man jobber på en liten arbeidsplass (og jeg har egentlig dødslyst til å fortelle, jeg må ha Norges rareste arbeidsplass!; ).

Så spørsmålet gjenstår; hva skal egentlig denne bloggen handle om? Hva er liksom identiteten? Ikke er det en moteblogg, ikke er det en interiørblogg, ikke har jeg voldsomt mye politikk på hjertet heller...hmmmm....Og det er strengt tatt ikke nok nyheter om Sam hele tiden lenger heller til at jeg kan kalle det en "blogg om livet med et sykt barn" - dessuten er han jo ikke syk lenger engang!

Er det strengt tatt noen som er interessert i pjatt og kommentarer fra livet mitt liksom? Jeg vet jo at noen liker sånt, men jeg synes på en måte det høres så usannsynlig kjedelig ut å lese om....

??

onsdag, juni 09, 2010

Til Manyga:

Jeg har svart deg under de respektive innleggene dine, men du har kanskje ikke sjekket dem? Jeg har dessverre ikke kontaktinfo til deg...husker ikke om du har egen blogg?

GRADUATION!!!!


Litt mindre pomp og prakt enn på dette bildet, men i går leverte jeg OMSIDER bacheloroppgaven, og da har jeg vel pr definisjon avsluttet studiet??!! Jeg holdt på å si HURRAAAA, men kom på at det foreløpig føles litt som et antiklimaks. Skulle jammen ønske man her i Norge hadde evnen til å feire litt, sånn som f eks i USA eller England!

Jaja. Jeg får vel være fornøyd med at det faktisk er over. Det er OVER!!! Det er ubegripelig, men det er over!!!! Ingen flere fryktelige timer over kjedelige bøker, ingen flere dager med ørepropper på lesesal, ingen flere helgeeksamener (hva i all verden er det egentlig de tenker på?? Eksamen som går fra fredag kl 12 til mandag kl 12??) og ingen flere måneder med venting på eksamensresultater. Det vil si, etter den måneden som ligger foran meg nå....

Kanskje jeg kan komme tilbake til meg selv nå? Kanskje jeg finner tilbake til kreativiteten, skapergleden og overskuddet som egentlig er meg? Jeg må si jeg har tatt denne utdannelsen på ren viljestyrke og trass. Fordi jeg følte jeg måtte det, etter at danser- og pedagogutdannelsen min ble ubrukelig pga livets lunefulle sider.

Jeg har vært i en lang og mørk tunnell, som har buktet seg hit og dit og som har hatt ulike nyanser av grå, nitrist og svartere enn svartest, men også med visse hvite og lyse pusterom. Jeg føler jeg gikk inn i denne tunnellen en gang i 2004. For dem som eventuelt ikke vet hva jeg snakker om; les litt her og litt der på bloggen om mitt altoppslukende livs mareritt. 2005 var det verste året, men det har sannelig vært nok av nye utfordringer og etterdønninger i ettertid også.

Jeg har nå bestemt at i dag er den første dagen av resten av mitt liv.
Et liv utenfor tunnellen, et liv med farger og glede. Et liv med massevis av spennende muligheter å velge mellom. Muligheter som jeg selv skal velge - jeg har fått nok av uønskede ting trædd nedover hodet mitt nå.

Men først skal jeg ta noen hodepinetabletter.

tirsdag, mai 18, 2010

Å bli 2

Theo, familiens maskot, fylte to år 7. mai : )



Først litt bursdagspasta!


Selvsagt iført den fiffige bursdagskrona fra barnehagen






GAVER!!!!


"KJYKKEL!!!!!" (I allefall blir jeg fortalt at dette etterhvert skal forestille en sykkel...)


Litt hjelp må man ha. Fra litt sjalu søsken.


Blåse ut to lys...


Det er så greit å ha disse tjenerene rundt seg hele tiden. Slipper å løfte skjea til munnen til og med!


Men Farris, det er ikke så godt assa


Vil ha Sala! (Solo)


The Nutty Professor (med brillene til Mr Potatohead som han fikk av pappa)


Er de litt små sier du?


Men se da! Hvis jeg gjør sånn så ser jeg noe!

fredag, mai 07, 2010

STEMME????!!!



Åh...herlighet.
Denne bloggen går for lut og kaldt vann, og jeg er virkelig lei for det!! Jeg skulle så gjerne hatt masse overskudd og inspirasjon til å skrive litt, kose meg med å være kreativ...Men, atter en gang har hverdagslivet innhentet meg. Nå er det bacheloroppgave som gjelder, noe som stjeler all min kreativitet og energi. Dumme, dumme bacheloridiot!!

Men, jeg har i lengre tid formulert et veldig viktig innlegg i hodet mitt: Det har nemlig skjedd noe. Angående stemmen til Sam. Og det var rett og slett litt overraskende for oss.

Et par ganger i året er vi, dvs Sam, på Bredtvedt kompetansesenter. Der har de nemlig et stemmeteam med logopeder og "språkutviklingseksperter", og de sitter der og lytter til Sam. De gjør opptak av stemmen hans også, for å kunne spore utviklingen. (Det må her tillegges at det ikke alltid er liiiike enkelt å få en liten gutt til å snakke på kommando...) Vi var nylig på Bredtvedt igjen, og satt nå der og ante fred og ingen fare. Men så, da Sam begynte å snakke i microfonen de bruker til opptak, så begynte de tre stemme/språk-ekspertene å se megetsigende på hverandre: "Her har det skjedd MYYYYYE siden sist!!" utbrøt de! "Hva..?" tenkte vi, og følte oss litt tatt på sengen! Vi har da ikke hørt så veldig mye nytt i det siste...?

De mente altså at Sam har begynt å faktisk bruke stemmebåndene sine når han snakker "lyst", slik at man faktisk hører en slags stemt lyd i stedet for den grove, hese lyden han vanligvis bruker. Vi har jo hørt denne andre typen lyd, men trodde på forklaringne som ble gitt sist vi var på Bredtvedt om at dette bare var enda en alternativ lyd i stedet for stemme.

Vi var i fyr og flamme etter det møtet; Sam har visst fått "litt stemme"!!! Tenk på det da!!!! Han må riktignok snakke "lyst" for å få tak på denne stemmen, men den er i allefall der!!! Så nå er vi spente: Vil den utvikle seg? Vil han stadig få mer og mer stemme, må vi trene den fram, er det mulig å trene den fram? Må han opereres, eller kan det hende - som stemmeteamet sa - at han kan trene fram dette og dermed slipper han operasjoner??

Ja, ikke vet vi, men vi var i allefall sååååå happy etterpå! Vi var faktisk så glade at vi tok en stopp på Toys'r'us og kjøpte en diger Star Wars lego-greie (sorry, men jeg orker ikke å sette meg inn i alt det der...). Så fant vi ut at søsknene ville bli sjalu, så derfor kjøpte vi like godt noe til dem også - i feiringens navn ; )

Ingenting er som en triumferende, hodeløs shoppingopplevelse sier nå jeg!!!

mandag, april 05, 2010

Flere språkforviklinger


Pappaer kan brukes til så mangt. Nå også som stoler.

Siden jeg var så "godt" i gang med å oppdatere bloggen litt oftere, får jeg følge opp med en aldri så liten språktrøbbelhistorie igjen. Denne gangen var det derimot ikke barna som tråkket i salaten, men derimot denne tospråklige familiens opphav...engelskmannen Chris.

Vi var på høytidelig påskelambesøk på langfredag, sammen med flere andre. Vi var med andre ord en anselig mengde mennesker, både voksne og barn. Sam hadde delt ut papirpenger som vi fikk beskjed om at vi måtte bruke for å få komme forbi stengselet han hadde bygget. Foran do. Dobesøkene ville altså koste oss.

Sam har ikke så god peiling på penger, særlig ikke når det kommer til kvantitet. At noen hadde fått 200 kr og andre 20 bekymret derfor ikke ham, mens det moret noen av oss andre at enkelte antakelig kunne få gå mye oftere på do enn andre.
Det var da EngelskMannen, som hadde fått spesielt magert med penger, utbrøt: "Kan vi ikke pule, så flere kan gå samtidig på do?"

Det ble HELT STILLE. Chris så litt hit og litt dit på de ulike lamslåtte fjesene, lettere forvirret og usikker på hvorfor ingen i allefall lo av høflighetsgrunner? Riktignok var det ikke morsomt, men allikevel lissom...?

Det gikk raskt opp for meg at jeg var den eneste i rommet som forsto hva som nettopp hadde hendt. Jeg ilet til, hevet hendene med håndflatene beroligende utover, som for å dempe stemningen helt fysisk. "Nei nei nei nei neeeeei, han mener ikke det dere tror, han refererer til prinsippet carpooling." "??" "Ja altså, carpooling er når flere som skal samme vei deler én bil. For å redde miljøet. Vet dere..."

-Og endelig kunne den lettede latteren bryte løs. Den hvor alle ser litt sidelengs, vurderer hvor mye man kan le og toneleiet er noe høyere enn vanlig. Noen fniste litt mer enn andre, og noen måtte slå seg litt på låret.

lørdag, april 03, 2010

Jammen er det morsomt å være mamma!


Med en kledelig blåveis, som han fikk i et ublidt møte med trappen....

Vi er en tospråklig familie her i huset (leiligheten...Jeg vil ha HUS!!!), siden pappa'n er engelsk. Chris var veldig flink og konsekvent med å snakke engelsk med eldstemann Elissa fra en tidlig alder, og det var utrolig effektivt. Hun har lett kunnet "bytte" til engelsk når vi var i England helt fra hun var 3-4 år, og oversatte mellom Sam og besteforeldre fra samme alder! For å si det sånn så er ikke engelskleksene i første klasse noe problem. Ukelekser om å lære fargene red, green, blue, yellow osv er liksom ikke den store utfordringen. Ellers må jeg si at jeg har stor sympati med engelsklæreren hennes, som har måttet innføre en særregel: Elissa får kun lov til å svare på spørsmål i timen hvis ingen andre kan svare ; ) Hehe!

Sam forstår vel stort sett engelsk, siden han tross alt hører det mye hjemme, men Chris har ikke vært like konsekvent med å snakke engelsk til han. Sånn blir det vel fort med barn nummer to? Det er ikke så lett å insistere på å snakke engelsk når Sam ser oppgitt opp på pappa'n sin og sier "Pappa, si det på NORSK!!" Hvis man har dårlig tid og trenger at han forstår litt kjapt at han må ta på seg skoene, så er det fort gjort å snakke det språket som blir best tatt i mot!
Dessuten kan Sam finne på å stille spørsmålstegn ved ting han vitterlig bør kunne, etter å ha hørt det samme i mange år: Ved middagsbordet for en stund siden fikk han den faderlige beskjeden han veldig ofte får, nemlig "eat your peas". Han satte opp et forundret fjes, tenkte litt og sa "Hva er peez??" Han hadde virkelig ikke peiling mente han, og spiste ingen grønne småting før han fikk ordet servert på norsk.
Kanskje han ikke er like språkmektig som storesøster? Eller kanskje han er normalt språkflink men at hun er spesielt flink?? Barn er virkelig så forskjellige, selv med det samme oppvekstmiljøet!

I går ved frokostbordet ville Chris være flink pedagog, og han og barna snakket seg i mellom om hva "første, andre, tredje, fjerde" osv het på engelsk. De klarte å nøste seg opp til "fifth" sammen, så da det var tid for "sixth" mente Chris det var passet at de også fikk testet ut sin logiske sans, og spurte: "When it's called fourth and fifth, what do you think happens with six? Det som på norsk heter sjette?" Elissa var veldig usikker, men Sam mente han visste svaret: "Shit?"

fredag, mars 12, 2010

Bilder tatt for KK

Nå har jeg fått noen av bildene som ble tatt til den lille artikkelen som sto om oss i Årskavalkeaden til KK rett før nyttår! De er tatt av den veldig dyktige fotografen Nina Ruud.

Jeg må si jeg er imponert over hva hun klarte å få til, med 3 helt VILLE barn som inspirerte hverandre til stadig verre og verre oppførsel. Theo debuterte som trassig barn, med hyl og skrik som gikk gjennom marg og ben. Fram til akkurat denne datoen i slutten av november, så var han snill som et lam. Jeg sverger. Han kastet seg dramatisk ned på parketten med fjeset først, hamret og slo med ben og armer, nektet å ta ut smokken, roet seg ikke engang med sjokoladen som egentlig skulle spises neste lørdag, ville ikke distraheres av saft engang. Han som aldri får saft på en vanlig hverdag! Og som elsker det! Jeg dånte nesten av overraskelse og fordi jeg knapt kjente den vanligvis nydelige gutten min igjen.


Sam klarte å posere foran den grønne veggen en liten stund, men så ble det kjedelig og han begynte å slenge seg rundt som en slags ape. Riktignok oppmuntret fotografen dette, siden hun gjerne ville ha et familie-kaos-bilde.




Problemet var at Elissa veldig gjerne ville ha like mye oppmerksomhet som Sam, og hun taklet dårlig å bli fortalt at dette skulle brukes til en artikkel om Sam, og at det derfor var viktig at han i allefall syntes godt på bildene (muligens litt dårlig diplomatforklaring fra meg der....)

I allefall utviklet det hele seg til å bli en dramatisk kamp om oppmerksomhet, med Elissa i det ene hjørnet og meg, Chris og fotografen i det andre. -For Sam, hovedpersonen selv, ville slett ikke ha så mye oppmerksomhet! Han ville leke, dingle fra sengen, smile så rart han kunne eller rett og slett gå til et roligere rom.


Akk, hadde det bare vært Elissa som skulle vært i fokus! Da hadde vi virkelig fått en enklere jobb. Hun stilte seg RETT foran kamera mens en av oss halte og dro i henne for å få med flere på bildet enn bare henne/kjeftet samtidig som vi smilte med sammenbitte tenner. Samtidig prøvde en av oss andre frenetisk og med overdrevent positiv stemme å oppmuntre Sam til å smile, og nei ikke smile sånn, det ser bare rart ut, smil NATURLIG da!
Det var muligens ikke så rart at Theo kjente på den mildt sagt spente stemningen og tok konsekvensene av det. Her er det bare å sette foten ned liksom; jeg får heller skrike og bære meg litt så de får noe annet å tenke på.



Men som sagt, fotografen var imponerende flink, også til å holde roen og bare vente på de perfekte anledningene som tydeligvis kom midt inne i alt kaoset her og der. Jeg trodde virkelig ikke at NOEN av bildene kunne brukes i det hele tatt, og skiftet mellom å rødme av skam (det er virkelig sjelden barna oppfører seg som om de skulle være oppdratt av bavianer, i allefall alle TRE på én gang), prøve å smile selv om jeg sydet av irritasjon, kjefte på Elissa uten å lage en enda verre scene, holde motet oppe i oss alle sammen og få Sam til å smile naturlig....For det meste svettet jeg som om jeg skulle være på joggetur ved Ekvator.

Nei, det var i sannhet en sliiiiiitsom dag. Men merkelig nok ble bildene fine ; ) (I allefall 5 av de 200 som ble tatt)

Endelig litt idyll...på overflaten

lørdag, mars 06, 2010

Gravskrift


Kjære Åreknut.

Da var tiden din omme på denne jord. Vi hadde vel begge regnet med at din tjeneste for meg skulle vare livet ut, og da mener jeg den tiden mitt liv vil vare (ikke ditt tydeligvis). Men, slik skulle det ikke gå.

Jeg velger å tro at du har gjort ditt ytterste for meg, og at du ikke av ren og skjær ond vilje har sviktet. Jeg innrømmer at jeg av og til har vært sint på deg, og at du har gjort meg vondt. Men, alt det er glemt nå. Man skal jo tross alt ikke snakke stygt om de døde.

Du virket fint helt til jeg var 25 og gravid for første gang. Jeg får vel innrømme at jeg ikke gjorde det helt lett for deg, med 30 ekstra kilo og masse vann i vevet, men i rettferdighetens navn så orket jo alle dine søstre og brødre den ekstra påkjenningen.

Det var i denne perioden vi begge ble klar over din skjøre tilstand, og jeg prøvde å legge alt til rette for deg. Gjennom tre svangerskap har jeg trædd på meg stramme og varme (og veldig, veldig dyre) støttestrømper, og den siste gangen måtte jeg sågar skaffe meg den typen som gikk over den svære magen og helt opp til armhulene. Jeg hadde utviklet allergi mot det gummibåndet som holdt de lårhøye på plass nemlig.

Jeg fikk etterhvert et hatforhold til strømpene. De kostet 750 kroner, fikk stadig hull på seg, og butikken gjorde seg vanskelig da jeg hadde forsøkt å stoppe rakningene med uskyldige små neglelakkflekker. De hadde visst avanserte maskiner som analyserte ødelagte strømper, men dette gikk ikke med neglelakk, måtte jeg da vel skjønne.

Hver bidige dag måtte jeg hale på meg dette grusomt stramme plagget. Jeg brukte opp flere flasker med bodylotion for å oppnå nok gli, og måtte dermed gå rundt i litt klissete benklær resten av dagene. Og så så VARMT......

Nei, jeg vet jammen ikke om jeg klarer å ikke være sint på deg likevel Åreknut. Jeg synes kanskje du kunne latt være å bli dårligere og mer knutete når jeg tross alt tok så godt vare på deg. Men, her jeg nå sitter med flere sting i lysken + 3-4 snitt på leggen og bandasje fra tær til lår, kjenner jeg meg (såvidt) generøs nok til å si takk for tjenesten.

Jeg velger å tro at du gjorde ditt aller beste, men at det ikke holdt helt inn.

Farvel til deg, Åreknut.

onsdag, mars 03, 2010

Kjære venner....

Vit at jeg stadig tenker på dere, og på at jeg burde følge opp denne bloggen litt oftere igjen ; ) Plutselig kommer vel inspirasjonen til meg igjen? Kanskje? Jeg håper det!

Jeg er bare så fryktelig sliten for tiden, føler meg tappet for energi og skapertrang. Alle krefter går til store skoleprosjekter, bacheloroppgave, jobbsøking (for nå må jeg snart ha meg en jobb!! Forslag mottas med takk!), barn osv...Og så hjelper ikke vinteren stort heller. Jeg registrerer derimot med glede at det har blitt lysere (jippi!) og innser enda en gang at jeg ikke kunne bodd i Nord-Norge. Jeg er ALTFOR lys-påvirkelig.

Jeg har flere ganger tenkt på at jeg burde legge ut et ordentlig "etter-bilde" av magen min, ettersom jeg var såpass meddelsom at jeg la ut et ulekkert "før-bilde" hehe ; ) Men før jeg rekker det er jeg redd det neste skrittet i fasadeoppussingen er rett rundt hjørnet: I dag fikk jeg tilbud om en etterlengtet åreknuteoperasjon I MORGEN!!!
Vel har jeg ventet lenge, særlig da jeg måtte utsette hele prosessen pga mageoperasjonen, men dette kom litt brått på kjenner jeg! Men det som er bra er tross alt at jeg slipper å grue meg så lenge da. Timingen passer aldri har jeg funnet ut, så jeg bestemte meg bare for å hoppe rett i det. Gruer meg litt!!!!!

onsdag, januar 13, 2010

Skoleprosjekter er jammen slitsomme...



Det absolutt siste jeg burde gjøre akkurat nå er antakelig å oppdatere bloggen. Jeg burde strengt tatt være i seng...Fordi jeg trenger kreftene mine til et ganske intensivt skoleprosjekt der vi som Kultur og Ledelsestudenter (BI) samarbeider med diverse kreative mennesker fra designlinja på Kunsthøyskolen i Oslo. Vi begynte i forrige uke og er ikke ferdige før 22. januar. Det er skikkelig intensivt!
-Og som jeg sa i forrige post tror jeg det var, så er det akkurat som mine kreative evner er helt oppspist av stress og kjas for tiden...Jeg savner å tenke, skrive, bruke tid på vendinger, plutselig finne ut at jeg sitter og ler for meg selv mens jeg skriver - eller gråter for meg selv! ; )

Mens jeg venter på at kreativitets-tørken skal gå over så får jeg heller låne noen sprell fra min eminente sønn Sam:

(Synger for seg selv, med sin rustne røst, mens han venter i spenning på å få dra til sin første turnklasse) "Næh, jeg vil ikke synge den sangen. For det er en babysang. Jeg vil synge en turnsang!"

"Jeg fikk ikke så mange fine gaver til jul, men jeg fikk mange fine gaver da"

"Jeg skal SNART fjerte og prompe" (bare til opplysning liksom, så vi får tid til å forberede oss her i heimen)

Ellers har Theo begynt å snakke litt, og Sam ler så han mister pusten og nesten tisser på seg nesten av hvert eneste radbrukne baby-ord hehe ; ) Elissa derimot legger liksom hodet litt på skakke, får et mykt blikk og sier "Åååååå, han er så søøøøøøt at jeg får lyst til å bite han litt i kinnet...Ikke hardt da!"

Forresten har Sam bursdag i morgen! (Det vil si det blir vel i dag, i og med at det er etter midnatt nå) Da blir han 5 : ) Tenk at det er fem år allerede siden den fryktelige opplevelsen vi alle krasjlandet i....
 
Blogglisten