fredag, mars 12, 2010

Bilder tatt for KK

Nå har jeg fått noen av bildene som ble tatt til den lille artikkelen som sto om oss i Årskavalkeaden til KK rett før nyttår! De er tatt av den veldig dyktige fotografen Nina Ruud.

Jeg må si jeg er imponert over hva hun klarte å få til, med 3 helt VILLE barn som inspirerte hverandre til stadig verre og verre oppførsel. Theo debuterte som trassig barn, med hyl og skrik som gikk gjennom marg og ben. Fram til akkurat denne datoen i slutten av november, så var han snill som et lam. Jeg sverger. Han kastet seg dramatisk ned på parketten med fjeset først, hamret og slo med ben og armer, nektet å ta ut smokken, roet seg ikke engang med sjokoladen som egentlig skulle spises neste lørdag, ville ikke distraheres av saft engang. Han som aldri får saft på en vanlig hverdag! Og som elsker det! Jeg dånte nesten av overraskelse og fordi jeg knapt kjente den vanligvis nydelige gutten min igjen.


Sam klarte å posere foran den grønne veggen en liten stund, men så ble det kjedelig og han begynte å slenge seg rundt som en slags ape. Riktignok oppmuntret fotografen dette, siden hun gjerne ville ha et familie-kaos-bilde.




Problemet var at Elissa veldig gjerne ville ha like mye oppmerksomhet som Sam, og hun taklet dårlig å bli fortalt at dette skulle brukes til en artikkel om Sam, og at det derfor var viktig at han i allefall syntes godt på bildene (muligens litt dårlig diplomatforklaring fra meg der....)

I allefall utviklet det hele seg til å bli en dramatisk kamp om oppmerksomhet, med Elissa i det ene hjørnet og meg, Chris og fotografen i det andre. -For Sam, hovedpersonen selv, ville slett ikke ha så mye oppmerksomhet! Han ville leke, dingle fra sengen, smile så rart han kunne eller rett og slett gå til et roligere rom.


Akk, hadde det bare vært Elissa som skulle vært i fokus! Da hadde vi virkelig fått en enklere jobb. Hun stilte seg RETT foran kamera mens en av oss halte og dro i henne for å få med flere på bildet enn bare henne/kjeftet samtidig som vi smilte med sammenbitte tenner. Samtidig prøvde en av oss andre frenetisk og med overdrevent positiv stemme å oppmuntre Sam til å smile, og nei ikke smile sånn, det ser bare rart ut, smil NATURLIG da!
Det var muligens ikke så rart at Theo kjente på den mildt sagt spente stemningen og tok konsekvensene av det. Her er det bare å sette foten ned liksom; jeg får heller skrike og bære meg litt så de får noe annet å tenke på.



Men som sagt, fotografen var imponerende flink, også til å holde roen og bare vente på de perfekte anledningene som tydeligvis kom midt inne i alt kaoset her og der. Jeg trodde virkelig ikke at NOEN av bildene kunne brukes i det hele tatt, og skiftet mellom å rødme av skam (det er virkelig sjelden barna oppfører seg som om de skulle være oppdratt av bavianer, i allefall alle TRE på én gang), prøve å smile selv om jeg sydet av irritasjon, kjefte på Elissa uten å lage en enda verre scene, holde motet oppe i oss alle sammen og få Sam til å smile naturlig....For det meste svettet jeg som om jeg skulle være på joggetur ved Ekvator.

Nei, det var i sannhet en sliiiiiitsom dag. Men merkelig nok ble bildene fine ; ) (I allefall 5 av de 200 som ble tatt)

Endelig litt idyll...på overflaten

lørdag, mars 06, 2010

Gravskrift


Kjære Åreknut.

Da var tiden din omme på denne jord. Vi hadde vel begge regnet med at din tjeneste for meg skulle vare livet ut, og da mener jeg den tiden mitt liv vil vare (ikke ditt tydeligvis). Men, slik skulle det ikke gå.

Jeg velger å tro at du har gjort ditt ytterste for meg, og at du ikke av ren og skjær ond vilje har sviktet. Jeg innrømmer at jeg av og til har vært sint på deg, og at du har gjort meg vondt. Men, alt det er glemt nå. Man skal jo tross alt ikke snakke stygt om de døde.

Du virket fint helt til jeg var 25 og gravid for første gang. Jeg får vel innrømme at jeg ikke gjorde det helt lett for deg, med 30 ekstra kilo og masse vann i vevet, men i rettferdighetens navn så orket jo alle dine søstre og brødre den ekstra påkjenningen.

Det var i denne perioden vi begge ble klar over din skjøre tilstand, og jeg prøvde å legge alt til rette for deg. Gjennom tre svangerskap har jeg trædd på meg stramme og varme (og veldig, veldig dyre) støttestrømper, og den siste gangen måtte jeg sågar skaffe meg den typen som gikk over den svære magen og helt opp til armhulene. Jeg hadde utviklet allergi mot det gummibåndet som holdt de lårhøye på plass nemlig.

Jeg fikk etterhvert et hatforhold til strømpene. De kostet 750 kroner, fikk stadig hull på seg, og butikken gjorde seg vanskelig da jeg hadde forsøkt å stoppe rakningene med uskyldige små neglelakkflekker. De hadde visst avanserte maskiner som analyserte ødelagte strømper, men dette gikk ikke med neglelakk, måtte jeg da vel skjønne.

Hver bidige dag måtte jeg hale på meg dette grusomt stramme plagget. Jeg brukte opp flere flasker med bodylotion for å oppnå nok gli, og måtte dermed gå rundt i litt klissete benklær resten av dagene. Og så så VARMT......

Nei, jeg vet jammen ikke om jeg klarer å ikke være sint på deg likevel Åreknut. Jeg synes kanskje du kunne latt være å bli dårligere og mer knutete når jeg tross alt tok så godt vare på deg. Men, her jeg nå sitter med flere sting i lysken + 3-4 snitt på leggen og bandasje fra tær til lår, kjenner jeg meg (såvidt) generøs nok til å si takk for tjenesten.

Jeg velger å tro at du gjorde ditt aller beste, men at det ikke holdt helt inn.

Farvel til deg, Åreknut.

onsdag, mars 03, 2010

Kjære venner....

Vit at jeg stadig tenker på dere, og på at jeg burde følge opp denne bloggen litt oftere igjen ; ) Plutselig kommer vel inspirasjonen til meg igjen? Kanskje? Jeg håper det!

Jeg er bare så fryktelig sliten for tiden, føler meg tappet for energi og skapertrang. Alle krefter går til store skoleprosjekter, bacheloroppgave, jobbsøking (for nå må jeg snart ha meg en jobb!! Forslag mottas med takk!), barn osv...Og så hjelper ikke vinteren stort heller. Jeg registrerer derimot med glede at det har blitt lysere (jippi!) og innser enda en gang at jeg ikke kunne bodd i Nord-Norge. Jeg er ALTFOR lys-påvirkelig.

Jeg har flere ganger tenkt på at jeg burde legge ut et ordentlig "etter-bilde" av magen min, ettersom jeg var såpass meddelsom at jeg la ut et ulekkert "før-bilde" hehe ; ) Men før jeg rekker det er jeg redd det neste skrittet i fasadeoppussingen er rett rundt hjørnet: I dag fikk jeg tilbud om en etterlengtet åreknuteoperasjon I MORGEN!!!
Vel har jeg ventet lenge, særlig da jeg måtte utsette hele prosessen pga mageoperasjonen, men dette kom litt brått på kjenner jeg! Men det som er bra er tross alt at jeg slipper å grue meg så lenge da. Timingen passer aldri har jeg funnet ut, så jeg bestemte meg bare for å hoppe rett i det. Gruer meg litt!!!!!
 
Blogglisten