lørdag, mars 06, 2010

Gravskrift


Kjære Åreknut.

Da var tiden din omme på denne jord. Vi hadde vel begge regnet med at din tjeneste for meg skulle vare livet ut, og da mener jeg den tiden mitt liv vil vare (ikke ditt tydeligvis). Men, slik skulle det ikke gå.

Jeg velger å tro at du har gjort ditt ytterste for meg, og at du ikke av ren og skjær ond vilje har sviktet. Jeg innrømmer at jeg av og til har vært sint på deg, og at du har gjort meg vondt. Men, alt det er glemt nå. Man skal jo tross alt ikke snakke stygt om de døde.

Du virket fint helt til jeg var 25 og gravid for første gang. Jeg får vel innrømme at jeg ikke gjorde det helt lett for deg, med 30 ekstra kilo og masse vann i vevet, men i rettferdighetens navn så orket jo alle dine søstre og brødre den ekstra påkjenningen.

Det var i denne perioden vi begge ble klar over din skjøre tilstand, og jeg prøvde å legge alt til rette for deg. Gjennom tre svangerskap har jeg trædd på meg stramme og varme (og veldig, veldig dyre) støttestrømper, og den siste gangen måtte jeg sågar skaffe meg den typen som gikk over den svære magen og helt opp til armhulene. Jeg hadde utviklet allergi mot det gummibåndet som holdt de lårhøye på plass nemlig.

Jeg fikk etterhvert et hatforhold til strømpene. De kostet 750 kroner, fikk stadig hull på seg, og butikken gjorde seg vanskelig da jeg hadde forsøkt å stoppe rakningene med uskyldige små neglelakkflekker. De hadde visst avanserte maskiner som analyserte ødelagte strømper, men dette gikk ikke med neglelakk, måtte jeg da vel skjønne.

Hver bidige dag måtte jeg hale på meg dette grusomt stramme plagget. Jeg brukte opp flere flasker med bodylotion for å oppnå nok gli, og måtte dermed gå rundt i litt klissete benklær resten av dagene. Og så så VARMT......

Nei, jeg vet jammen ikke om jeg klarer å ikke være sint på deg likevel Åreknut. Jeg synes kanskje du kunne latt være å bli dårligere og mer knutete når jeg tross alt tok så godt vare på deg. Men, her jeg nå sitter med flere sting i lysken + 3-4 snitt på leggen og bandasje fra tær til lår, kjenner jeg meg (såvidt) generøs nok til å si takk for tjenesten.

Jeg velger å tro at du gjorde ditt aller beste, men at det ikke holdt helt inn.

Farvel til deg, Åreknut.

4 kommentarer:

Fjordheim sa...

Hehe, Ja slik kan det jo sies.
Har vært heldig å sluppet åreknuter. Føreløpig. Håper ikke dei begynner å dukke opp nå.
Lykke til med din helbredelsesprosess :)

ESMERALDAS HJERTE sa...

hehehehehe..:) Men kanskje ikke veldig gøy for deg egentlig, da-hvis man tenker over det....bra det at Åreknut er avgått med døden, da:)

Takk for koselig livstegn! Det stemmer at jeg ahr fått kjæreste, har vært sammen i et år nå i mars...og han var virkelig verdt å vente på!!!! Så om han SPØR, så....kan man si at jeg kanskje er klar som et egg?! hehehe:)

Du- og din historie- minner meg om Guds trofasthet, også minner Gud meg på-gjennom deg- at livet er til for å nytes, ett øyeblikk om gangen....:)

Også er dere noen VAKRE mennesker- rett og slett:)

KLEM!!

Rigmor sa...

Åh, jeg bare ler og ler! Fantastisk! Håper mine åreknuter for de er attpåtil i flertall) lider samme skjebne en vakker dag.

Rigmor sa...

..glemte å si at jeg har kost meg med bloggen din en stund, uten å gi meg til kjenne.

 
Blogglisten