mandag, oktober 25, 2010

Snart milepæl

Det skjer store ting! Noen er blitt stor (Sam), og har nettopp blitt innskrevet på skolen!


Her er vi i bilen, på vei til skolen. Alt er foreløpig såre vel...Sam gleder seg.


Vel framme ved pulten, er alt plutselig ikke like såre vel...Her var det jammen mange skumle mennesker som jeg ikke kjenner...Hvordan kommer de til å reagere når jeg åpner munnen min og sier at jeg heter Sam, med den hese stemmen min....?


"Kan du smile litt for bildet Sam?" "...."


Tiden går virkelig veldig fort, og jeg driter i om det er en klisjé. Det er sant! Jeg synes nettopp jeg "skrev inn" Elissa på skolen jeg, og hun har begynt i 2. klasse.

Jeg er muligens litt ung til å bli rørt av barnesang og 17. mai og slikt, men som jeg har vært inne på før her, så er visst alderen min ingen hindring.
Da Elissa var på innskrivning satt jeg med klump i halsen og mimet barnesanger, for det er jo så mye på spill! Barna sitter der, forventningsfulle, spente og stolte.
Mamma og pappa har sagt "jammen er du blitt stor! TENK at du snart skal begynne på skolen!" De gleder seg, gruer seg litt, "lurer på om disse barna kommer til å like meg...?"

Og mor og far sitter der og lurer på om poden kommer til å lære ting lett eller om det kommer til å bli vanskelig, lurer på om de kommer til å få venner, om de kommer til å bli mobbet....Et nytt kapittel skal til å begynne, og småbarnstiden er helt, fullstendig og ugjenkallelig over. Snart. Litt vemodig, det også.

Jeg må nok si at jeg var enda et hakk mer lettrørt denne gangen, når det altså var Sam sin tur. Jeg klarte ikke å unngå tanken på at vi kanskje ikke hadde opplevd denne dagen i det hele tatt. At vi like gjerne kunne ha sittet på en spesialskole av noe slag. At Sam er ekstra utsatt for lærevansker og ADHD på grunn av prematuriteten - men at det sålangt ikke er spor av sånt. Jeg er så takknemlig!! Jeg mangler ord til å beskrive min takknemlighet.

Samtidig satt jeg der og var engstelig. Snart skulle alle barna si navnet sitt, og hva ville skje da? Ville noen le? Det har jo skjedd mange ganger, siden folk ofte tror han gjør seg til, eller at han er fryktelig forkjølet (av en eller annen grunn er visst det morsomt...). Ville barna se rart på ham? Og i såfall, hvordan ville Sam håndtere det?

På forhånd hadde vi snakket om hva han kunne si hvis noen spurte om stemmen hans. "Hva pleier du å si?" spurte jeg. "Jeg sier bare 'jeg er hes!'" sa Sam. "Han har med andre ord forkortet den opprinnelige forklaringen vi lærte ham", tenkte jeg.... "Hmmm...lurer på om det er bedre at han gir en ordentlig forklaring? Eller er det bare dumt å rote seg borti dette?" tenkte jeg videre.

-Og her må jeg ta en pause og si: Jeg føler meg så ALENE noen ganger!! Hvem kan hjelpe meg med disse avgjørelsene og vurderingene?? Heldigvis er vi to, og heldigvis er vi relativt oppegående mennesker, sier jeg bare...

Uansett; Sam og jeg ble enige om at han enten kunne si "Jeg ble operert i halsen da jeg var liten" eller "Jeg var veldig syk da jeg var liten, og derfor fikk jeg en hes stemme". Korte og greie forklaringer, som førskolebarn kan forstå og forholde seg til.

Tilbake til klasserommet: "Nå må vi bli litt kjent med dere! Kanskje dere vil si hva dere heter?" sa den trygge og fine rektoren. Så kom runden. Noen turte ikke å si navnet sitt og satt foreldrene sine på saken, andre var så sjenerte at vi ærlig talt kunne hatt bruk for stetoskop. Og noen var godt forberedt og proklamerte "JEG HETER LARS/PEDER/SARA etc". Sånn som det pleier å være, med andre ord.

Så var det Sam sin tur, og jeg tenkte at jammen er det godt han enda ikke er i stand til å analysere, ta sorgene på forskudd og grue seg som sin mor... "Jeg heter Sam!" sa han, så kjekt som bare det! Ingen stirret eller lo! Og mor kunne puste lettet, takknemlig og lykkelig ut. Det aller første møtet mellom klassekamerater, foreldre og Sam-og-stemmen var overstått. Og Sam turte faktisk å si navnet sitt!

Senere skulle foreldrene gå til et annet rom. Vi hadde avtalt med rektor og lærer at vi skulle si littegrann om Sam, slik at foreldrene kunne svare på eventuelle spørsmål fra sine håpefulle. Vanligvis er det jeg som tar sånne ting, men denne dagen visste jeg på forhånd at det ikke var lurt...Jeg hadde gått direkte i snørr-og-tårer-fella.

Samtidig, inne i klasserommet, var fremtidens førsteklasse samlet alene for første gang. Sam så alvorlig på meg da vi gikk ut (jfr bilde!), men nikket da jeg spurte om det var greit.
Det fantastiske var at da vi kom tilbake og alt var over, kom læreren bort til meg og sa "Jeg så en av de andre kikket veldig på Sam da han snakket, så jeg begynte å fortelle litt om hvorfor Sam har hes stemme. Men så tok han over selv og fortalte!"

!!!!!

Det er jo helt fantastisk!!! Tenk at han følte seg så trygg at han bare kunne begynne å fortelle om dette til en ganske stor gruppe av helt ukjente mennesker!! Igjen; jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er! Tenk om dette første møtet hadde blitt en fiasko som han hadde måttet gå og tenke på i ett års tid, fram til skolestart. I stedet fikk han rom til å selv fortelle og forklare, med den stemmen han har. Han brukte visst de forklaringene vi hadde blitt enige om på forhånd ; )

Da vi gikk mot bilen tok Sam et godt tak i hendene til meg og Chris og sa "Jeg kommer til å få det veldig fint her." Jeg bare nikket. Hadde ingen stemme å bruke.

tirsdag, oktober 19, 2010

Et knippe Sam-sitater


Jeg må nesten skryte litt av meg selv noen ganger. For eksempel er jeg faktisk ganske flink til å skrive ned morsomme ting barna sier. Ja, det er jeg faktisk! Flink, rett og slett!
Dette er noe jeg lærte av min mor, fordi hun også var flink til å ta vare på gullkorn for framtiden. Det er på grunn av henne at jeg for eksempel vet at jeg som liten sa:

"Kan jeg komme fjambi?" (= kan jeg komme fram/forbi?)
"Kajej du det selv mamma?" (= Klarer du det selv mamma? Sagt til mamma da vi sammen gikk opp trappa. Jeg var såvidt i stand til å løfte knærne høyt nok til å forsere de enorme trinnene selv)
"Det hetej ikke jobbesko, det hetej joggesko. Kajej du ikke å si ej du´a??" (= Det heter ikke jobbesko, det heter joggesko. Klarer du ikke å si r du´a? Sagt til en liten venninne som ikke kunne si r. Men det kunne ikke jeg heller. Dessuten er det ikke r i joggesko).

Sam sier de merkeligste ting av og til. Eller egentlig ganske ofte. Det er ikke sjelden jeg må hoste og kremte litt mens jeg tilfeldigvis må snu meg en annen vei! Her er et lite utvalg av de morsomste gullkornene nå i det siste:


"Jeg vet alt. Men ikke det du sa nå mamma"

"Bomber er tjukke. Bomber er det samme som kanoner"

"Mamma er en flaggermus, fordi hun sover på morgenen"

"Jeg synes alle jenter er fine. Og så synes jeg alle jentenavn er fine. Unntatt Bæsjelona (Barcelona)"

torsdag, oktober 07, 2010

Identitetskrise

Jeg har en akutt identitetskrise for tiden. Det vil si, bloggen min har identitetskrise. Hva i all verden skal jeg skrive om??

Jeg startet denne bloggen fordi jeg hadde behov for å bli hørt, her jeg satt innenfor fire vegger med en veldig syk gutt. Dessuten var det praktisk å samle all informasjon til slekt, venner og andre interesserte på ett sted, slik at jeg bare kunne henvise til bloggen når jeg var for sliten til å svare på spørsmål.
Dessuten fungerte skrivingen som terapi for meg, i en tid hvor jeg ikke følte jeg hadde et normalt liv.

Men så skjedde det ting. Sam ble operert, jeg slapp ut av "fengselet" mitt og måtte finne meg en plass i verden igjen. Og nå har enda et nytt kapittel begynt i livet mitt; jeg er akkurat ferdigutdannet (for andre gang), og har fått meg en jobb.

Som student kunne jeg til en viss grad kommentere det som skjedde rundt meg, men det er vanskelig å gjøre når man jobber på en liten arbeidsplass (og jeg har egentlig dødslyst til å fortelle, jeg må ha Norges rareste arbeidsplass!; ).

Så spørsmålet gjenstår; hva skal egentlig denne bloggen handle om? Hva er liksom identiteten? Ikke er det en moteblogg, ikke er det en interiørblogg, ikke har jeg voldsomt mye politikk på hjertet heller...hmmmm....Og det er strengt tatt ikke nok nyheter om Sam hele tiden lenger heller til at jeg kan kalle det en "blogg om livet med et sykt barn" - dessuten er han jo ikke syk lenger engang!

Er det strengt tatt noen som er interessert i pjatt og kommentarer fra livet mitt liksom? Jeg vet jo at noen liker sånt, men jeg synes på en måte det høres så usannsynlig kjedelig ut å lese om....

??
 
Blogglisten