mandag, oktober 25, 2010

Snart milepæl

Det skjer store ting! Noen er blitt stor (Sam), og har nettopp blitt innskrevet på skolen!


Her er vi i bilen, på vei til skolen. Alt er foreløpig såre vel...Sam gleder seg.


Vel framme ved pulten, er alt plutselig ikke like såre vel...Her var det jammen mange skumle mennesker som jeg ikke kjenner...Hvordan kommer de til å reagere når jeg åpner munnen min og sier at jeg heter Sam, med den hese stemmen min....?


"Kan du smile litt for bildet Sam?" "...."


Tiden går virkelig veldig fort, og jeg driter i om det er en klisjé. Det er sant! Jeg synes nettopp jeg "skrev inn" Elissa på skolen jeg, og hun har begynt i 2. klasse.

Jeg er muligens litt ung til å bli rørt av barnesang og 17. mai og slikt, men som jeg har vært inne på før her, så er visst alderen min ingen hindring.
Da Elissa var på innskrivning satt jeg med klump i halsen og mimet barnesanger, for det er jo så mye på spill! Barna sitter der, forventningsfulle, spente og stolte.
Mamma og pappa har sagt "jammen er du blitt stor! TENK at du snart skal begynne på skolen!" De gleder seg, gruer seg litt, "lurer på om disse barna kommer til å like meg...?"

Og mor og far sitter der og lurer på om poden kommer til å lære ting lett eller om det kommer til å bli vanskelig, lurer på om de kommer til å få venner, om de kommer til å bli mobbet....Et nytt kapittel skal til å begynne, og småbarnstiden er helt, fullstendig og ugjenkallelig over. Snart. Litt vemodig, det også.

Jeg må nok si at jeg var enda et hakk mer lettrørt denne gangen, når det altså var Sam sin tur. Jeg klarte ikke å unngå tanken på at vi kanskje ikke hadde opplevd denne dagen i det hele tatt. At vi like gjerne kunne ha sittet på en spesialskole av noe slag. At Sam er ekstra utsatt for lærevansker og ADHD på grunn av prematuriteten - men at det sålangt ikke er spor av sånt. Jeg er så takknemlig!! Jeg mangler ord til å beskrive min takknemlighet.

Samtidig satt jeg der og var engstelig. Snart skulle alle barna si navnet sitt, og hva ville skje da? Ville noen le? Det har jo skjedd mange ganger, siden folk ofte tror han gjør seg til, eller at han er fryktelig forkjølet (av en eller annen grunn er visst det morsomt...). Ville barna se rart på ham? Og i såfall, hvordan ville Sam håndtere det?

På forhånd hadde vi snakket om hva han kunne si hvis noen spurte om stemmen hans. "Hva pleier du å si?" spurte jeg. "Jeg sier bare 'jeg er hes!'" sa Sam. "Han har med andre ord forkortet den opprinnelige forklaringen vi lærte ham", tenkte jeg.... "Hmmm...lurer på om det er bedre at han gir en ordentlig forklaring? Eller er det bare dumt å rote seg borti dette?" tenkte jeg videre.

-Og her må jeg ta en pause og si: Jeg føler meg så ALENE noen ganger!! Hvem kan hjelpe meg med disse avgjørelsene og vurderingene?? Heldigvis er vi to, og heldigvis er vi relativt oppegående mennesker, sier jeg bare...

Uansett; Sam og jeg ble enige om at han enten kunne si "Jeg ble operert i halsen da jeg var liten" eller "Jeg var veldig syk da jeg var liten, og derfor fikk jeg en hes stemme". Korte og greie forklaringer, som førskolebarn kan forstå og forholde seg til.

Tilbake til klasserommet: "Nå må vi bli litt kjent med dere! Kanskje dere vil si hva dere heter?" sa den trygge og fine rektoren. Så kom runden. Noen turte ikke å si navnet sitt og satt foreldrene sine på saken, andre var så sjenerte at vi ærlig talt kunne hatt bruk for stetoskop. Og noen var godt forberedt og proklamerte "JEG HETER LARS/PEDER/SARA etc". Sånn som det pleier å være, med andre ord.

Så var det Sam sin tur, og jeg tenkte at jammen er det godt han enda ikke er i stand til å analysere, ta sorgene på forskudd og grue seg som sin mor... "Jeg heter Sam!" sa han, så kjekt som bare det! Ingen stirret eller lo! Og mor kunne puste lettet, takknemlig og lykkelig ut. Det aller første møtet mellom klassekamerater, foreldre og Sam-og-stemmen var overstått. Og Sam turte faktisk å si navnet sitt!

Senere skulle foreldrene gå til et annet rom. Vi hadde avtalt med rektor og lærer at vi skulle si littegrann om Sam, slik at foreldrene kunne svare på eventuelle spørsmål fra sine håpefulle. Vanligvis er det jeg som tar sånne ting, men denne dagen visste jeg på forhånd at det ikke var lurt...Jeg hadde gått direkte i snørr-og-tårer-fella.

Samtidig, inne i klasserommet, var fremtidens førsteklasse samlet alene for første gang. Sam så alvorlig på meg da vi gikk ut (jfr bilde!), men nikket da jeg spurte om det var greit.
Det fantastiske var at da vi kom tilbake og alt var over, kom læreren bort til meg og sa "Jeg så en av de andre kikket veldig på Sam da han snakket, så jeg begynte å fortelle litt om hvorfor Sam har hes stemme. Men så tok han over selv og fortalte!"

!!!!!

Det er jo helt fantastisk!!! Tenk at han følte seg så trygg at han bare kunne begynne å fortelle om dette til en ganske stor gruppe av helt ukjente mennesker!! Igjen; jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er! Tenk om dette første møtet hadde blitt en fiasko som han hadde måttet gå og tenke på i ett års tid, fram til skolestart. I stedet fikk han rom til å selv fortelle og forklare, med den stemmen han har. Han brukte visst de forklaringene vi hadde blitt enige om på forhånd ; )

Da vi gikk mot bilen tok Sam et godt tak i hendene til meg og Chris og sa "Jeg kommer til å få det veldig fint her." Jeg bare nikket. Hadde ingen stemme å bruke.

13 kommentarer:

Fjordheim sa...

Sitter her med klump i halsen og blank i øynene.
Så flott at første møte med skolen gikk bra.
Ha en flott kveld :)

kari sa...

Åhhhh.... uten ord... Fantastisk! Du har en sterk gutt! Tårere i øynene her også...!

wachiwi sa...

åååååå...tårer i øya mine nå! for en fantastisk start på skoletiden! dette kommer han til å klare med glans flotte sterke gutten!

Monica sa...

Kjære Mie, nå er det jeg som sitter med tårene i øynene. Langt fra innskrivningen. Takk for det dere delte der - vi trenger noen som viser vei med åpenhet! Jeg tror det blir en super klasse og vet at Filip er spent på å bli bedre kjent med Sam!Jeg er takknemlig for å ha blitt kejnt med dere. Fortsatt kjenner jeg nok Elissa best, men det har vi mange år foran oss til å gjøre noe med!

Klem, fra Monica - en mamma som snart er tom for barnehagebarn... Yess det går fort :-)

Frau Putz sa...

Piv... Her er der også tårer i øjnene - så rørende en fortælling.

(Og du som ikke vidste, hvad du skulle blogge om... )

Ind imellem bliver vi overraskede over vores børn - selv om vi tror vi kender dem så godt.

Min datter Emilie er outgoing og en temmeligt højt talende pige. Bortset fra i skolen, hvor hun taler så lavt, at man næsten ikke kan høre hende. Meget overraskende for mig, at hun har denne generte side - og kun i skolen...

Jeg er sikker på, at Sam nok skal falde til i klassen - og når han først har en hel gruppe klassekammerater, som står bag ham, vil han kunne klare det meste - også de mange nysgerrige spørgsmål, som han eventuelt vil møde fra de andre elever på skolen.

Huff... og det minder mig om, at min "lille" Andreas skal starte i skole næste sommer.
Her i Danmark starter børnehavebørnene på "Fritidshjem" (Efter-skoletids-pasnings-ordning. Ved ikke, om I har det i Norge?) nogle måneder før de starter i skolen - så allerede i maj måned forlader han børnehaven. Min "lille" Andreas er pludselig blevet stor.

Hov. Nu blev det pludselig en lidt lang kommentar ;)

Klem fra Karina

Synnøve sa...

Dette var et rørende innlegg! Tårer i øynene her... Jeg har fulgt dere gjennom sykehustid og lest alle innleggene. Dette var sterkt! Ønsker dere lykke til videre!:)

Linda sa...

Hurra for Sam! Han er ein tøffing!

Linamor sa...

Åh så deilig!! Første møtet betyr ikke så rent lite det både for liten og stor.. Dere har vært gode foreldre som har gjort Sam så trygg. Jeg ble rent rørt jeg også!! Godt vi har en utømmelig kilde av visdom å støtte oss til som foreldre.

Anonym sa...

Fantastisk å lese om Sam. Utrolig at han neste høst er skolegutt. Tiden flyr, selv for meg som ikke har barn :)

klem fra Netten

Linda sa...

Tårene triller og jeg kjenner dere ikke engang! :) Jeg har en liten gutt som ikke er helt som andre barn heller og jeg tenker allerede på første skoledag - måtte han ta det like godt som sam. What a little trooper!! :)

Elin Maria sa...

Får gledesfrysninger her jeg leser. Så bra det gikk så fint!! :)

Maria sa...

Fantastisk!!

mie sa...

Fjordheim: Ja, takk og lov for det! Nå har det gått litt tid her, men du får ha en god kveld du også ;)

Kari: Ja, han er heldigvis, og tross alle odds, en sterk gutt! På tross av alt....

Wachiwi: Vi satser på det ja!! Men det er ikke fritt for at det er endel følelser inne i bildet da. Men det skal nok gå seg til : )

Monica: Jeg er veldig glad for at skolen var så velvillige og lot oss få litt tid, vi er heldige som er der ; ) Åpenhet er vi blitt veldig vant etterhvert ; )
Det skal nok bli en fin klasse ja, og vi synes det er godt at de ikke er så mange.

Frau Putz/Karina: Hehe, ja når jeg først har noe å skrive om, så slår jeg til ; ) Nå er jeg litt usikker igjen på hva jeg skal skrive om hehe ; )

Håper veldig på at klassen skal bli en trygghet for Sam, en gruppe hvor han føler han kan være seg selv uten at stemmen blir et tema. Forhåpentligvis vil det da bli lettere i forhold til andre barn på skolen.

Vi har fritidsordning, men den begynner ikke før skolestart på vår skole. På mange andre skoler begynner den et par uker før, men ikke så tidlig som mai.
Lykke til til dere også, det er jo store ting ; )

Synnøve: Heisann! Må inn å sjekke bloggen din etterpå ; ) Så hyggelig å høre fra noen som har fulgt oss så lenge! Da har du jo hele perspektivet med når du leser dette innlegget. Takk for lykkeønskninger ; )

Linda: Ja, hurra for han! Jeg er virkelig litt imponert over hvor sterk han er!

Linamor: Noen ganger er jeg litt usikker på hvor mye "ære" jeg kan ta for at han er så trygg, men litt kan jeg vel ta til meg ; )

Netten: Ja, tiden går altså helt utrolig fort!! I dag så jeg på Sam da han sto og strakte seg etter noe i kjøleskapet og var helt overbevist om at han sto på en krakk, men så var han bare blitt veldig lang!!

Linda: Så hyggelig å høre fra deg! Og lykke til til dere også. Rådet mitt er kort og godt å være veldig åpne med lærere, elever, foreldre, informere godt. Da tar man "luven" ut av det meste før noe i det hele tatt kan skje ; )

Elin Maria: Ja, ikke sant!! Jeg er utrolig glad og takknemlig for det.

Maria: JAAAAA!!!! ; )

 
Blogglisten