Her er vi i bilen, på vei til skolen. Alt er foreløpig såre vel...Sam gleder seg.
Vel framme ved pulten, er alt plutselig ikke like såre vel...Her var det jammen mange skumle mennesker som jeg ikke kjenner...Hvordan kommer de til å reagere når jeg åpner munnen min og sier at jeg heter Sam, med den hese stemmen min....?
"Kan du smile litt for bildet Sam?" "...."
Tiden går virkelig veldig fort, og jeg driter i om det er en klisjé. Det er sant! Jeg synes nettopp jeg "skrev inn" Elissa på skolen jeg, og hun har begynt i 2. klasse.
Jeg er muligens litt ung til å bli rørt av barnesang og 17. mai og slikt, men som jeg har vært inne på før her, så er visst alderen min ingen hindring.
Da Elissa var på innskrivning satt jeg med klump i halsen og mimet barnesanger, for det er jo så mye på spill! Barna sitter der, forventningsfulle, spente og stolte.
Mamma og pappa har sagt "jammen er du blitt stor! TENK at du snart skal begynne på skolen!" De gleder seg, gruer seg litt, "lurer på om disse barna kommer til å like meg...?"
Og mor og far sitter der og lurer på om poden kommer til å lære ting lett eller om det kommer til å bli vanskelig, lurer på om de kommer til å få venner, om de kommer til å bli mobbet....Et nytt kapittel skal til å begynne, og småbarnstiden er helt, fullstendig og ugjenkallelig over. Snart. Litt vemodig, det også.
Jeg må nok si at jeg var enda et hakk mer lettrørt denne gangen, når det altså var Sam sin tur. Jeg klarte ikke å unngå tanken på at vi kanskje ikke hadde opplevd denne dagen i det hele tatt. At vi like gjerne kunne ha sittet på en spesialskole av noe slag. At Sam er ekstra utsatt for lærevansker og ADHD på grunn av prematuriteten - men at det sålangt ikke er spor av sånt. Jeg er så takknemlig!! Jeg mangler ord til å beskrive min takknemlighet.
Samtidig satt jeg der og var engstelig. Snart skulle alle barna si navnet sitt, og hva ville skje da? Ville noen le? Det har jo skjedd mange ganger, siden folk ofte tror han gjør seg til, eller at han er fryktelig forkjølet (av en eller annen grunn er visst det morsomt...). Ville barna se rart på ham? Og i såfall, hvordan ville Sam håndtere det?
På forhånd hadde vi snakket om hva han kunne si hvis noen spurte om stemmen hans. "Hva pleier du å si?" spurte jeg. "Jeg sier bare 'jeg er hes!'" sa Sam. "Han har med andre ord forkortet den opprinnelige forklaringen vi lærte ham", tenkte jeg.... "Hmmm...lurer på om det er bedre at han gir en ordentlig forklaring? Eller er det bare dumt å rote seg borti dette?" tenkte jeg videre.
-Og her må jeg ta en pause og si: Jeg føler meg så ALENE noen ganger!! Hvem kan hjelpe meg med disse avgjørelsene og vurderingene?? Heldigvis er vi to, og heldigvis er vi relativt oppegående mennesker, sier jeg bare...
Uansett; Sam og jeg ble enige om at han enten kunne si "Jeg ble operert i halsen da jeg var liten" eller "Jeg var veldig syk da jeg var liten, og derfor fikk jeg en hes stemme". Korte og greie forklaringer, som førskolebarn kan forstå og forholde seg til.
Tilbake til klasserommet: "Nå må vi bli litt kjent med dere! Kanskje dere vil si hva dere heter?" sa den trygge og fine rektoren. Så kom runden. Noen turte ikke å si navnet sitt og satt foreldrene sine på saken, andre var så sjenerte at vi ærlig talt kunne hatt bruk for stetoskop. Og noen var godt forberedt og proklamerte "JEG HETER LARS/PEDER/SARA etc". Sånn som det pleier å være, med andre ord.
Så var det Sam sin tur, og jeg tenkte at jammen er det godt han enda ikke er i stand til å analysere, ta sorgene på forskudd og grue seg som sin mor... "Jeg heter Sam!" sa han, så kjekt som bare det! Ingen stirret eller lo! Og mor kunne puste lettet, takknemlig og lykkelig ut. Det aller første møtet mellom klassekamerater, foreldre og Sam-og-stemmen var overstått. Og Sam turte faktisk å si navnet sitt!
Senere skulle foreldrene gå til et annet rom. Vi hadde avtalt med rektor og lærer at vi skulle si littegrann om Sam, slik at foreldrene kunne svare på eventuelle spørsmål fra sine håpefulle. Vanligvis er det jeg som tar sånne ting, men denne dagen visste jeg på forhånd at det ikke var lurt...Jeg hadde gått direkte i snørr-og-tårer-fella.
Samtidig, inne i klasserommet, var fremtidens førsteklasse samlet alene for første gang. Sam så alvorlig på meg da vi gikk ut (jfr bilde!), men nikket da jeg spurte om det var greit.
Det fantastiske var at da vi kom tilbake og alt var over, kom læreren bort til meg og sa "Jeg så en av de andre kikket veldig på Sam da han snakket, så jeg begynte å fortelle litt om hvorfor Sam har hes stemme. Men så tok han over selv og fortalte!"
!!!!!
Det er jo helt fantastisk!!! Tenk at han følte seg så trygg at han bare kunne begynne å fortelle om dette til en ganske stor gruppe av helt ukjente mennesker!! Igjen; jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er! Tenk om dette første møtet hadde blitt en fiasko som han hadde måttet gå og tenke på i ett års tid, fram til skolestart. I stedet fikk han rom til å selv fortelle og forklare, med den stemmen han har. Han brukte visst de forklaringene vi hadde blitt enige om på forhånd ; )
Da vi gikk mot bilen tok Sam et godt tak i hendene til meg og Chris og sa "Jeg kommer til å få det veldig fint her." Jeg bare nikket. Hadde ingen stemme å bruke.
Innlegg
