søndag, januar 16, 2011

Ulykkesfuglen


Meg og Beinet mitt på Ullevål i romjula


Heldigvis fikk jeg av og til litt koselig besøk!

Jeg tror nesten ikke det er sant, men jeg har altså ENDA en periode foran meg i mitt "leilighetsfengsel". Nærmere bestemt tilsammen 3 måneder.

Jeg har hatt noen runder hjemme over lengre tid, hvor jeg omtrent har spydd av mine fire vegger til slutt. Ikke minst hadde jeg en sånn runde fra vi kom hjem med Sam til han ble operert over ett år senere, da det virkelig var vanskelig å komme seg ut. Det var i den perioden jeg startet denne bloggen, som et vindu mellom meg og verden.

Jeg er i utgangspunktet en veldig sosial person, jeg trives sammen med mennesker. Jeg blir fort lei meg og motløs når jeg bare sitter sånn for meg selv. Og nå har jeg altså et hav av tid for meg selv igjen....Huff.

Men, for å oppsummere hva som har skjedd:

I romjula tenkte jeg at jeg skulle prøve ut langrennsskiene jeg fikk til jul. Har ikke gått på ski på maaange år, egentlig ikke siden jeg var liten. Men nå som vi har barn tenkte jeg at jeg fikk gjøre en innsats og bli litt bedre til å gå på ski, slik at barna også kan lære. Det var i allefall en god tanke.

En venninne og jeg gikk oss en ganske liten runde. Den siste bakken ned til parkeringsplassen var litt bratt...med litt lite snø...litt lite opplyst var den også (dette var på kvelden), og det stakk opp steiner her og der. Men, og det var her dømmekraften sviktet; jeg måtte jo være litt tøff og prøve meg....

Ikke mange metrene ned begynte det å gå litt for fort syntes jeg, og jeg så at jeg kom til å kjøre i grøfta om et par meter. Jeg prøvde å bremse, men hadde for kort tid. Jeg krasjet, men det var ikke noe stort fall. Strengt tatt hadde jeg heller ikke så stor fart, og jeg følte ikke at jeg hadde tatt noen stor skade. Jeg prøvde å reise meg, men fikk ikke styr på skiene. De sto litt sånn på kryss og tvers....Jeg så ned, og så at det var en veldig spesiell vinkel på den venstre ankelen....

Skien kunne ha falt av. Skoen kunne ha falt av. Men neida! FOTEN hadde "falt av".

Rett over ankelleddet hadde hele foten vridd seg utover i nesten 90 grader, men til og begynne med kjente jeg ikke skaden. Men med sjokket kom også smerten, for å si det sånn!

Venninnen min måtte ringe ambulansen, og jeg skrek i 15 minutter mens vi ventet der i skogen. Da de kom måtte de først vri foten tilbake på plass før de kunne flytte meg, og jeg kan ikke beskrive smerten. Jeg sto i bro bakover...

Vel framme på sykehuset ble det raskt konstatert at det hastet med en operasjon, og siden jeg hadde spist i løpet av de siste 12 timene måtte jeg være VÅKEN gjennom den operasjonen.
Den ble også myyyye lenger enn den timen de forberedte meg på, og jeg kunne malt et veldig fryktinngydende mentalt bilde av alle lydene (drill, hamring, klinking med metall osv - kort sagt følte jeg at jeg var på et verksted, hvor jeg var bilen), alt som ble sagt mellom helsepersonellet ("Vi har fått inn et annet akutt-tilfelle!" Kirurgen: "Prøv å finne noen andre, jeg kan ikke avslutte akkurat nå!!"...."Har dere funnet noen enda eller?? Ellers må jeg bare løpe her og nå!!") og så videre, men da blir jeg aldri ferdig med dette innlegget ; )

Kort sagt har jeg virkelig knust ankelen. Bare se her:



Kirurgen kunne "berolige" meg rett etter operasjonen med at det var en av de vanskeligste operasjonene han noensinne har gjort på en ankel, at man sjelden ser såpass knuste bein på folk på min alder (bare på gamle damer), og at benkvaliteten min var så dårlig at han lurte på om jeg hadde ekstremt tidlig benskjørhet.

Vanligvis holder det med skruer og man trenger ikke gips i tillegg, men i mitt tilfelle ville han at jeg skulle ha gips i 6 uker, siden jeg altså hadde såpass dårlig benkvalitet. Den svære bolten dere ser på bildet er der midlertidig, for å prøve å få alle avrevne leddbånd til å vokse sammen på riktig sted. Den skal ut igjen etter 12 uker. Resten av spetakkelet blir stående til evig tid, men mindre det begynner å gnage og plage meg...

Jeg har på toppen av det hele hatt det ekstremt smertefullt i ettertid, slik at jeg måtte ha såpass mye morfinpreparater at jeg måtte være på sykehuset i to uker.
Jeg har kommet hjem nå, og sitter strandet i en lenestol det meste av tiden. Beinet er fortsatt ganske vondt når jeg er oppe på krykker.

Jeg er sykemeldt ut mars i første omgang, men jeg kan jo ikke regne med å bare slippe krykkene og gå videre i livet som om ingenting har hendt. Etter at gipsen blir fjernet etter 6 uker kan jeg begynne forsiktig fysioterapi, men pga bolten må jeg vente i enda 6 uker (til den er fjernet) før jeg kan begynne ordentlig opptrening. Allerede nå har jeg ingen muskelkontroll over foten, det merket jeg når jeg skiftet gips for noen dager siden, og jeg kan se at det venstre låret er mye smalere enn det høyre.
Jeg må belage meg på et års tid før jeg er ca god igjen, og det er vel ikke særlig sannsynlig at jeg noengang blir 100% bra.

Jeg er bare glad jeg ikke lenger baserer meg på dansen....Så fort og lett kan det altså gå å bli fullstendig satt ut av spill.

Forresten har jeg sjekket dette med benskjørhet, og heldigvis har jeg ikke det. Men da har jeg jo heller ingen forklaring på hvorfor jeg tydeligvis allikevel har dårlig benkvalitet...
 
Blogglisten