torsdag, mars 10, 2011

Vennskap II



Så bra at noen kastet seg på tankespinnet mitt rundt vennskap! Da kjører jeg på med den neste tingen jeg mener hører hjemme i et godt vennskap:

2. Venner tør rettlede hverandre.

La meg forklare hva jeg mener med å rettlede: Det handler om å se og påpeke ting i din venns liv som ikke er bra for vedkommende. Et uklokt valg de er i ferd med å ta, løgner de tror på, negative holdninger osv.

Det som kanskje er det mest gjenkjennelige dilemmaet, er situasjonen hvor en venn har såret eller skuffet deg. Sagt noe du følte var urettferdig. Kanskje har personen lett for å tråkke andre på føttene generelt sett også. Kanskje har du valget mellom å glemme det hele og overse tendensen personen har til å såre deg og andre, eller å trekke deg unna hele vennskapet.

Dette er i all ærlighet et punkt jeg jeg føler meg veldig usikker på. Det er så veldig mange hensyn å ta rundt dette å skulle "si ifra" føler jeg, og man må være så utrolig varsom med hvor man forsiktig plasserer føttene sine i dette landskapet.
Man risikerer liksom så mye ved å åpne munnen. Folk kan ta det på feil måte, misforstå, ta det som urettferdig kritikk. Og plutselig kan, i verste fall, selve vennskapet stå på spill.

Dessuten er det ikke alltid rett å si noe. Det kan hende personen ikke er klar for å høre det du har observert. Hvis selvtilliten allerede er på bånn, er det kanskje ikke tiden for å påpeke diverse karakterbrister, uansett hvor bra det hadde vært for personen å ta tak i dette.

Et vennskap må antakelig være ganske velprøvd før det tåler at man er såpass ærlig med hverandre. Hvis det skal føre til noe godt, hjelper det antakelig veldig om du innehar en viss posisjon i den andres øyne. For hvis en god venn som du respekterer, ser opp til og vet har integritet rettleder deg, finnes det en sjanse for at du hører det som blir sagt på rett måte. Er det derimot noen du ikke har respekt for på samme måte blir jo fort reaksjonen "hvem er du, og hvorfor skal jeg høre på deg?".

Som sagt, dette er et komplisert tema. Det ER vanskelig å vite når det er rett å si noe. Jeg har funnet ut at det hjelper å stille seg selv noen spørsmål:

1. Vil det kunne hjelpe personen hvis jeg sier i fra, eller vil det gjøre vondt verre?

2. Hvis jeg ikke sier noe, vil det bety at den andre personen går seg enda mer vill?

og ikke minst

3. Hva motiverer meg?

Dette siste punktet mener jeg er veldig viktig. Hvis du motiveres av hevngjerrighet eller stolthet, vil du si i fra for å oppnå ydmykhet, innrømmelser og unnskyldninger. Slik at du kan føle deg ovenpå, selvrettferdig og stolt.

Hvis feighet motiverer deg vil du kanskje tenke at det koster for mye. At det ikke er ditt ansvar. At noen andre heller burde gjøre det. At det kan skade vennskapet. Men ofte vil det jo skade vennskapet uansett, ettersom det kommer avstand mellom dere på grunn av dette.

Hvis du er oppriktig glad i din venn, er du kanskje motivert av kjærlighet. Du ser at det hadde vært det aller beste for personen å bli gjort klar over dette som er negativt, og som vedkommende burde ta tak i. Hvis du virkelig er glad i denne vennen, kommer du kanskje til å konkludere med at risikoen ved å si i fra er verdt det. For din venns skyld.

Og så til slutt:

Hvis du har opplevd at en venn har rettledet deg, vært litt skarp mot deg, påpekt noe du ikke likte å bli konfrontert med...Kanskje det var litt utfordrende...Men før du forkaster denne vennen, vurdér dette: Ville det vært lettere for vedkommende å ha latt være? Er det mulig personen var nervøs for å si noe? I såfall; er det sannsynlig at det var motivert av kjærlighet og bekymring for deg?
Hvis du kan svare ja på det siste, vil jeg påstå du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å droppe vennskapet. Kanskje er denne vennen rett og slett den beste du har.

Verksted


Her er den berømte skrua!

Ja, da er jeg tilbake fra det jeg liker å kalle verkstedet; nemlig sykehuset ; ) Særlig kirurgisk ortopedisk avdeling er veldig verkstedaktig føler jeg, med all klinking og klonking av skruer, hamring og drilling....Heldigvis slapp jeg å være våken denne gangen, selv om det var over på et kvarters tid. Det siste jeg sa før jeg forsvant inn i tåkeheimen var "nå føler jeg meg som en bil på verksted!".

Litt før det, mens jeg lå der og ble vasket og spent fast i benken med stropper (!) spurte jeg "eh, kunne jeg få med meg den skruen hjem tro...? Ja hehe, jeg synes egentlig det bare er ekkelt jeg, men jeg har en legemann hjemme som var så VELDIG nysgjerring...." - Så det fikk jeg det da vettu.
På bildet ser den ganske fryktinngydende ut, men den er i realiteten "bare" 5 cm ca. Ganske tjukk da! Og oppå skruehodet har den faktisk umbraconøkkelspor....Så sånn sett kan man sikkert bruke den som supplement til en hvilken som helst IKEA pakkeløsning.

Nå har jeg overraskende vondt, men når jeg tenker meg om er det kanskje ikke rart likevel. De har jo skrudd ut en metalldings som satt nesten tvers gjennom hele nedre delen av leggen min.

- Når alt kommer til alt: TENK hva medisinen får til nå om dagen?! Hadde jeg knust ankelen på denne måten for 100 år siden hadde jeg antakelig blitt krøpling. Med konstante smerter. Kanskje hadde jeg fått infeksjoner også, slik at jeg måtte ha amputert beinet. Hm. Setter ting i perspektiv gitt! Og gjør meg tross alt takknemlig ;)

tirsdag, mars 08, 2011

Farvel skrueknut


Minner om dette flotte røntgenbildet....Skruen som skal fjernes en den lange på tvers, den med størst skruehode.


Her kan dere se hvordan skruehodet ser ut fra utsiden! Den føles ikke helt god den der, det skal jeg si dere....Blir godt å få den ut.

DA er det ENDELIG tid for å kvitte seg med den svææææære skruen som går tvers igjennom begge leggbena mine. Dette skal skje i morgen tidlig, onsdag 9/3.
Forhåpentligvis har det ødelagte leddbåndet skruen skulle hjelpe vokst godt sammen etter 10 uker. Det finner jeg vel ut av etterhvert....

Resten av "urverket" skal visst stå der i allefall i ett år, så skal det vurderes om det skal ut eller ikke.

Wish me luck!

mandag, mars 07, 2011

Vennskap I


Ja, så var jeg tilbake til å lure veldig på hva jeg egentlig vil med denne bloggen, derav få innlegg....; ) Sorry!

Jeg har vurdert å bli Norges eldste rosablogger, for det tror jeg faktisk jeg hadde fått veldig bra til. Men så vet jeg lissom ikke helt....Eldgammel rosablogger?! Ikke nødvendigvis så bra for selvtilliten min tror jeg!

Ellers er jeg dessverre ikke interessert nok i interiør/baking/oppussing til å kunne få skikkelig dreisen på en interiørblogg. Og selv om jeg er mor (og selv om jeg har skrevet mye om særlig Sam), så greier jeg rett og slett ikke å forestille meg at folk virkelig kan være interessert nok til å lese om dagligdagse hendelser her i hjemmet.

Nei, jeg får heller holde meg til det som faktisk faller naturligst: Grubling! Haha!

I det siste har jeg grublet veldig på hva vennskap egentlig dreier seg om? Det vil si, dette har jeg fundert VELDIG lenge på. Men, all denne grublingen til tross, jeg føler ikke at jeg egentlig kommer fram til en generell mal for hvordan en ideell venn ser ut (og oppriktig talt så tror jeg ikke en slik mal finnes heller).

Jeg er klar over at mine trofaste (og mindre trofaste ; ) lesere har gått for lut og kaldt vann og derfor har mer eller mindre gitt meg opp, men jeg håper allikevel at jeg kanskje kan skvise en liten diskusjon ut av dere. På nettopp hva det vil si å være en god venn. Jeg ønsker virkelig å være en god representant for denne arten, og hva kan da være bedre enn å få andres input på hvordan et slikt vesen ser ut? ; )

Min første påstand er denne:

1: En god venn forsvinner ikke når livet stormer.

For dere som kjenner historien min godt, så vet dere at 2005 var året da livet mitt (og vårt) falt i grus. Det føltes grusomt urettferdig at andre mennesker kunne leve videre i sus og dus mens jeg måtte tvinge meg ut av sengen hver morgen, etter en natt hvor jeg sov på ren viljestyrke. Livet om dagen var nemlig så tøft at jeg visste jeg måtte sove.
Alt i meg skrek "Ikke forlat meg nå! Vær her, støtt armene mine når jeg ikke orker å holde dem oppe selv! Våg å se meg i øynene, selv når jeg ikke klarer å være positiv!"

- For er det én ting jeg har lært, så er det at spørsmålet "hvordan går det?" ikke alltid kan besvares ærlig. Selv når vedkommende faktisk vet at du har det helt utrolig grusomt. Selv nære venner ønsker ikke å høre at alt er svart (med visse hederlige unntak!). De forventer at du skal presentere i allefall et glimt av håp, og fordømmer deg i det stille hvis du ikke makter dette. De trenger ikke sette ord på det, det synes i det flakkende og unnvikende blikket.

Misforstå meg rett folkens: Jeg skriver ikke dette i bitterhet. Det tok litt tid, men jeg forsto etterhvert at disse menneskene hadde sine egne historier de møtte meg med. Mange har aldri opplevd virkelig store kriser i livet. Eller de har ingen erfaring med å faktisk dele slike opplevelser med andre. Dessuten er det en utbredt misoppfatning ute og går, den om at folk i krise "trenger ro rundt seg". Det er mulig noen gjør det, men jeg vil påstå at veldig mange ikke har godt av å bli overlatt til bare seg selv og sine mørke tanker når livet er som verst.
- Jeg lurer så fælt på hvorfor vi ikke enkelt og greit kan spørre? "Hva trenger du nå? Vil du være alene eller vil du at jeg skal komme og være sammen med deg en stund?"

Jeg forstår også at de aller fleste oppriktig tenker at de ikke aner hva de kan bidra med, og derfor tilbyr de heller ingenting. Og de aner ikke hva i all verden de skal si, så derfor sier de ingenting. Sånn har jeg hatt det selv mange ganger. Og jeg vet at det ikke beror på hverken feighet, likegyldighet eller egoisme. Men jeg har lært meg, av dyrekjøpt erfaring, at det beste ofte er å si "nå aner jeg ikke hva jeg skal si. Føler meg helt dum. Kan jeg gi deg en klem?" DA er man på nett. For selvsagt er det jo ingenting å si. Å gjøre. Ingenting hjelper på en måte uansett.

Og jeg forstår virkelig at det kan være utrolig tøft å stirre inn i andres kriser. Det er ubehagelig. Man vil lukke øynene, se vekk, lengter etter lettelsen som ligger i ordene "men jeg er ved godt mot altså! Dette skal gå så bra så! Tar bare litt tid! Men jeg gir ikke opp!"
- Vi LIKER positive mennesker, gjør vi ikke folkens?? De er jammen mye enklere å forholde seg til. Dessuten krever de ikke så mye av oss som venner, fordi de, i sin styrke, klarer seg selv.

Eller gjør de virkelig det? Er optimismen ekte? Eller lyver de for ikke å tråkke i salaten? Virke krevende? Være en skuffelse?

Jeg har vanskelig for å ta denne modige masken på. Jeg får det sjelden til! ; ) Den gode siden av dette er at jeg faktisk er ærlig med livet, ærlig med meg selv og ærlig med omgivelsene. Men det er ikke så enkelt og flott som det kanskje ser ut. For min løsning ble (og blir noen ganger enda) å til tider unngå de vennene jeg fortsatt hadde. For meg ble det enklere enn å måtte se de skuffede og unnvikende blikkene. "Å herlighet....Sitter hun fortsatt fast i den hengemyra der? Hvorfor kan hun ikke bare være LITT positiv?? Og er hun ikke litt vel selvmedlidende nå..."

- Tror du jeg følte meg bedre eller verre når jeg ble servert de blikkene?

(Som sagt; jeg vil understreke at jeg ikke klandrer noen. I den grad jeg har bebreidet venner, har jeg for lenge siden tilgitt dem. Faktisk. Og så er jeg velsignet med en dårlig hukommelse, for når jeg ser for meg disse situasjonene så ser jeg faktisk ikke ansiktene ; )

Min oppfordring i dag er: Vær en venn som orker å høre sannheten, selv om den er ubehagelig. Først når vi kan snakke sant slipper lyset til i det mørket vi ofte skjuler og skammer oss over. Først da sprekker trollene. Tenk å få være en sånn venn! En som går ned kjellertrappa, finner hånda der nede og så lokker den andre med seg opp trappa og ut i solen igjen.

Jeg tør påstå at dette er noe vi alle kan få til. Hvis vi vil.
 
Blogglisten