mandag, mars 07, 2011

Vennskap I


Ja, så var jeg tilbake til å lure veldig på hva jeg egentlig vil med denne bloggen, derav få innlegg....; ) Sorry!

Jeg har vurdert å bli Norges eldste rosablogger, for det tror jeg faktisk jeg hadde fått veldig bra til. Men så vet jeg lissom ikke helt....Eldgammel rosablogger?! Ikke nødvendigvis så bra for selvtilliten min tror jeg!

Ellers er jeg dessverre ikke interessert nok i interiør/baking/oppussing til å kunne få skikkelig dreisen på en interiørblogg. Og selv om jeg er mor (og selv om jeg har skrevet mye om særlig Sam), så greier jeg rett og slett ikke å forestille meg at folk virkelig kan være interessert nok til å lese om dagligdagse hendelser her i hjemmet.

Nei, jeg får heller holde meg til det som faktisk faller naturligst: Grubling! Haha!

I det siste har jeg grublet veldig på hva vennskap egentlig dreier seg om? Det vil si, dette har jeg fundert VELDIG lenge på. Men, all denne grublingen til tross, jeg føler ikke at jeg egentlig kommer fram til en generell mal for hvordan en ideell venn ser ut (og oppriktig talt så tror jeg ikke en slik mal finnes heller).

Jeg er klar over at mine trofaste (og mindre trofaste ; ) lesere har gått for lut og kaldt vann og derfor har mer eller mindre gitt meg opp, men jeg håper allikevel at jeg kanskje kan skvise en liten diskusjon ut av dere. På nettopp hva det vil si å være en god venn. Jeg ønsker virkelig å være en god representant for denne arten, og hva kan da være bedre enn å få andres input på hvordan et slikt vesen ser ut? ; )

Min første påstand er denne:

1: En god venn forsvinner ikke når livet stormer.

For dere som kjenner historien min godt, så vet dere at 2005 var året da livet mitt (og vårt) falt i grus. Det føltes grusomt urettferdig at andre mennesker kunne leve videre i sus og dus mens jeg måtte tvinge meg ut av sengen hver morgen, etter en natt hvor jeg sov på ren viljestyrke. Livet om dagen var nemlig så tøft at jeg visste jeg måtte sove.
Alt i meg skrek "Ikke forlat meg nå! Vær her, støtt armene mine når jeg ikke orker å holde dem oppe selv! Våg å se meg i øynene, selv når jeg ikke klarer å være positiv!"

- For er det én ting jeg har lært, så er det at spørsmålet "hvordan går det?" ikke alltid kan besvares ærlig. Selv når vedkommende faktisk vet at du har det helt utrolig grusomt. Selv nære venner ønsker ikke å høre at alt er svart (med visse hederlige unntak!). De forventer at du skal presentere i allefall et glimt av håp, og fordømmer deg i det stille hvis du ikke makter dette. De trenger ikke sette ord på det, det synes i det flakkende og unnvikende blikket.

Misforstå meg rett folkens: Jeg skriver ikke dette i bitterhet. Det tok litt tid, men jeg forsto etterhvert at disse menneskene hadde sine egne historier de møtte meg med. Mange har aldri opplevd virkelig store kriser i livet. Eller de har ingen erfaring med å faktisk dele slike opplevelser med andre. Dessuten er det en utbredt misoppfatning ute og går, den om at folk i krise "trenger ro rundt seg". Det er mulig noen gjør det, men jeg vil påstå at veldig mange ikke har godt av å bli overlatt til bare seg selv og sine mørke tanker når livet er som verst.
- Jeg lurer så fælt på hvorfor vi ikke enkelt og greit kan spørre? "Hva trenger du nå? Vil du være alene eller vil du at jeg skal komme og være sammen med deg en stund?"

Jeg forstår også at de aller fleste oppriktig tenker at de ikke aner hva de kan bidra med, og derfor tilbyr de heller ingenting. Og de aner ikke hva i all verden de skal si, så derfor sier de ingenting. Sånn har jeg hatt det selv mange ganger. Og jeg vet at det ikke beror på hverken feighet, likegyldighet eller egoisme. Men jeg har lært meg, av dyrekjøpt erfaring, at det beste ofte er å si "nå aner jeg ikke hva jeg skal si. Føler meg helt dum. Kan jeg gi deg en klem?" DA er man på nett. For selvsagt er det jo ingenting å si. Å gjøre. Ingenting hjelper på en måte uansett.

Og jeg forstår virkelig at det kan være utrolig tøft å stirre inn i andres kriser. Det er ubehagelig. Man vil lukke øynene, se vekk, lengter etter lettelsen som ligger i ordene "men jeg er ved godt mot altså! Dette skal gå så bra så! Tar bare litt tid! Men jeg gir ikke opp!"
- Vi LIKER positive mennesker, gjør vi ikke folkens?? De er jammen mye enklere å forholde seg til. Dessuten krever de ikke så mye av oss som venner, fordi de, i sin styrke, klarer seg selv.

Eller gjør de virkelig det? Er optimismen ekte? Eller lyver de for ikke å tråkke i salaten? Virke krevende? Være en skuffelse?

Jeg har vanskelig for å ta denne modige masken på. Jeg får det sjelden til! ; ) Den gode siden av dette er at jeg faktisk er ærlig med livet, ærlig med meg selv og ærlig med omgivelsene. Men det er ikke så enkelt og flott som det kanskje ser ut. For min løsning ble (og blir noen ganger enda) å til tider unngå de vennene jeg fortsatt hadde. For meg ble det enklere enn å måtte se de skuffede og unnvikende blikkene. "Å herlighet....Sitter hun fortsatt fast i den hengemyra der? Hvorfor kan hun ikke bare være LITT positiv?? Og er hun ikke litt vel selvmedlidende nå..."

- Tror du jeg følte meg bedre eller verre når jeg ble servert de blikkene?

(Som sagt; jeg vil understreke at jeg ikke klandrer noen. I den grad jeg har bebreidet venner, har jeg for lenge siden tilgitt dem. Faktisk. Og så er jeg velsignet med en dårlig hukommelse, for når jeg ser for meg disse situasjonene så ser jeg faktisk ikke ansiktene ; )

Min oppfordring i dag er: Vær en venn som orker å høre sannheten, selv om den er ubehagelig. Først når vi kan snakke sant slipper lyset til i det mørket vi ofte skjuler og skammer oss over. Først da sprekker trollene. Tenk å få være en sånn venn! En som går ned kjellertrappa, finner hånda der nede og så lokker den andre med seg opp trappa og ut i solen igjen.

Jeg tør påstå at dette er noe vi alle kan få til. Hvis vi vil.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Gode tanker, Mie!
jeg leste nylig om en familie som mistet sin datter av kreft da hun bare var femten år.. når hun fikk diagnosen opplevde de at folk trakk seg litt unna fordi "de vil sikkert være alene nå" ! Men det var helt motsatt av hva de ønsket- de ville ha venner og familie rundt seg hele tiden! Synes det er et godt eksempel..

Ellers har jeg ofte tenkt på hvor dum jeg føler meg når jeg sier "kondolerer" til noen som har mistet sine nærmeste.. som da du mistet din mor! Det blir så rart og upersonlig, synes jeg! Noen ganger klarer jeg ikke si noe som helst.. en klem kan si mye mer enn mange tomme ord!

Blogg videre, Mie ! Leserne dine er ikke langt unna :) Klem Kristine

Sol sa...

<3

Elin Maria sa...

Det er en veldig relevant ting du tar opp. Jeg har opplevd mange situasjoner hvor jeg har følt meg utilpass i møte med mennesker som gjennomgår smerte og sorg i en eller annen form. På den ene siden er det vanskelig å vite hva som er "rett" å si eller gjøre. På den andre siden utsetter jeg meg selv også for vanskelige følelser og tanker. Kanskje også redsel for å møte noe lignende i mitt eget liv.

De senere årene har jeg møtt mange sånne situasjoner sammen med mannen min i jobbsammenheng, og fått litt mer erfaring som har gjort meg tryggere. Det er ikke vanskeligere enn å bare være der. Tørre å ta initativ, gå bort til personen, stille spørsmål om hvordan det går, hvordan det føles, hva det gjør med vedkommende... osv. Fortelle at du har lyst å vite mer, og være tilstede.

Personer i sorg søker sjelden et svar på hvorfor det er slik og sånn eller "de rette ordene", tror jeg. De søker noen som vil lytte og dele smerten. En klem. Omtanke og medlidenhet. Noen som sier at det er ok å kjenne på smerten, og at de er normale.

Hørte på en podcast på lørdag om dette med å møte mennesker i sorg fra en organisasjon som heter Focus on the family. Og i diskusjon rundt dette var de veldig tydelig på at man ikke skal la noen som sørger "være i fred".

Det var noen tanker fra meg. :)

Du er fin Mie, og jeg venter tålmodig på neste innlegg. ;)

Grete sa...

Det siste avsnittet oppsummerte det hele veldig godt! Veldig bra tanker, Mie! Kjempefin post. En venn tør å være nær og dele gleder og sorger, uten å alltid komme med "gode råd"-

Frau Putz sa...

Hej Mie
Jeg læste dit indlæg i går aftes - og manglede helt ord til at kommentere. Dit indlæg ramte mig - men på en god måde. Det er altid vanskeligt at vide, hvad man skal gøre/sige, når man møder mennesker i krise - men jeg vil fremover prøve ikke at trække mig bort, men bare være ærlig omkring, hvor svært det er at stå "udenfor" og i virkeligheden gerne ville hjælpe.
Min gode veninde står midt i en skilsmisse - og jeg ved ikke, hvordan jeg kan hjælpe. Dit indlæg har i dag fået mig til at kontakte hende - igen - for at spørge, hvad jeg kan gøre.
Tak for "sparket i rumpen" ;) (kick in the b...)
Det trængte jeg nok lidt til.

Kæmpe klem fra
Karina

Fjordheim sa...

Et flott innlegg dette.
Blir glad hver gang jeg ser du har skrevet et innlegg fordi du ofte tar opp ting som setter tankene i sving. Og det gjorde det virkelig nå.
Å være en venn når kriser rammer er ikke lett. Merker det når jeg skal være til hjelp for andre, og når jeg selv trenger en venn i en vond situasjon. Livet mitt forandret seg jo drastisk for ca 6 år siden, og jeg sliter fortsatt med skader etter det. Venner spør ikke lenger hvordan jeg har det, og er nok gått lei av at jeg ikke kommer over det som skjedde. Men jeg klarer ikke komme over noe som jeg merker hemmer meg hele tiden.
Nok om meg.
Opplever ofte det ei skrev her, og at det å si Kondolerer blir så upersonlig.
For ikke lenge siden mistet en god arbeidskollega sin søster, og jeg var innom der og traff både, mannen til hun som døde, datter, foreldre og da min kollega med familie. Men jeg klarer ikke å bruke ordet Kondolerer. Så da blir det å gi en klem og si at en syns det er vondt og at en er med i tankene.
Ikke godt å vite hva en skal si alltid. Men tror en klem kan si mer enn mange ord noen ganger.
Syns virkelig at du og din familie har opplevd mer enn nok av vonde ting. Håper livet nå snart går inn i en helt annen bane. Der dere får oppleve mye godt og positivt.
Tror også at en etter kriser finner andre venner, venner som kanskje letter forstår hva en virkelig har gått igjennom, selv om dei ikke har opplevd akurat det samme. Men lettere kan sette seg inn i hvordan en har det. Og at enkelte ting kommer en ikke over, men lærer seg å leve med.

Les en gang dette:
Venner er som stjerner, du vet de er der selv om du ikke alltid ser de.

Men noen ganger skulle jeg ønske jeg såg venner litt oftere.

Jaja, livet går nå sin gang likevel.
Gleder meg til neste innlegg fra deg.
Ønsker deg alt godt og en herlig vår :)

mie sa...

Se her ja! Jammen er dere ikke borte-vekk ; )

Kristine: (Litt usikker på hvilken Kristine?? ; ) Ja, kondolerer er et litt merkelig ord. Og klemmer kan romme veldig mye mer enn mange tomme ord.
Noe av det som betydde utrolig mye for meg var hvor mange av vennene mine og våre som dukket opp i begravelsen for eksempel, selv om mange av dem aldri hadde truffet mamma engang. De sa ikke nødvendigvis noe i det hele tatt til oss, men de var der og delte den vonde opplevelsen med oss. Jeg husker også noen gode blikk, folk som møtte øynene mine...Og mange gode klemmer. Alt sånt betyr noe ;)

Sol: Glad i deg ;)

Elin Maria: Mange veldig bra innspill her synes jeg! Og jeg er enig i alt sammen ; ) Bare det å være der, spørre, lytte, er nok.

Grete: Så bra med tilbakemelding! Blir alltid litt usikker etter at jeg har skrevet noe som dette, fordi jeg blir redd for at folk skal misforstå meg osv. Bra å høre at du opplevde det positivt ; )

Karina: Så godt å høre at det var nyttig for deg! Jeg tror vi alle trenger en påminnelse om dette av og til. Jeg også! Så bra å høre at du har tatt kontakt med din venninne! Det er ikke sikkert det er noe konkret du kan gjøre for henne, særlig ikke hvis hun er deprimert; da vil hun ikke komme på noe å be om...Men du kan gi henne en overraskende blomst, en klem eller levere ferdig middag på døra - uten at hun har bedt om det ; ) - For eksempel ; ) Det hun trenger mest av alt er å vite at du ikke har glemt henne. Lykke til! Du er en god venn!

Fjordheim: Takk for gode ord og innspill! Kanskje er rett og slett ordet kondolerer utdatert? For gammeldags? Uansett mener jeg at selve ordene ikke er viktige, det viktigste er at man viser vedkommende at de ikke er alene.
Jeg håper også at dagene foran oss er bedre enn mange av de vi har lagt bak oss (og jeg ønsker det samme for deg!), og så er jeg usigelig takknemlig for at livet faktisk har blitt tusen ganger bedre enn det var!
Det er i motbakkene det går oppover ;)

Liljekonvall sa...

Du skriver mye fint om vennskap!

Jeg har funnet en helt ny sang på Youtube som omhandler det å bry seg om hverandre og hjelpe hverandre videre, og som handler om det å komme seg gjennom de tunge dagene og åpne opp for det som ligger foran.

http://www.youtube.com/watch?v=5BWJSHpKluI

 
Blogglisten